Post type: Artikkel

– Flere faktorer truer produksjonen av kakao. Endret klima fører til sykdommer på trær og skadedyr, og bøndene har ikke råd til den nødvendige omstillingen, sier seniorrådgiver i Etisk handel Norge, Simen Høy Dypvik, som også er ansvarlig for nettverket av dagligvaremedlemmer i organisasjonen. 

– Det tar 3-5 år før et tre gir kakaobønner, men bøndene har ikke hatt råd til å plante nye trær. Mange plantasjer er opp mot 50 år og kaster lite av seg. Samtidig er det vanskelig å investere i nye trær. I Kamerun er det yngre plantasjer og disse bøndene blir ikke så hardt rammet som i Vest-Afrika som står for to tredjedeler av verdens kakaoproduksjon. Der kan fattigdommen blant bøndene øke drastisk, sier Høy Dypvik.  

Spekulasjon i markedet driver kakaoprisen opp 

– En annen faktor som påvirker kakaoprisen er spekulasjon i markedet. Kakao handles på internasjonale børser, der traderne kan kjøpe og selge kontrakter for fremtidig levering av kakao. Prisen påvirkes av tilbud og etterspørsel, men også av forventninger, rykter og frykt. For eksempel kan tørke, flom eller uroligheter i et kakaoproduserende land føre til at traderne frykter mangel på kakao, og dermed drive opp prisen. 

Økende etterspørsel etter sjokolade 

Etterspørsel etter sjokolade øker, spesielt i land som Kina og India, der flere får høyere inntekt og mer smak for den søte fristelsen. Man skulle kanskje tro at den høye kakaoprisen var en god nyhet for de fattige bøndene som dyrker kakaobønnene, men slik er det ofte ikke. Ifølge TV-dokumentaren Chokoladens mørke side, fra Danwatch, en uavhengig organisasjon som undersøker globale forhold, får bøndene i Vest-Afrika bare mellom 3 og 6 prosent av verdien av et sjokoladeprodukt. Det vil si at hvis du kjøper en sjokoladeplate til 40 kroner, går bare mellom 1,2 og 2,4 kroner til bonden. 

– Bøndene lever ofte under fattigdomsgrensen, og mangler tilgang til utdanning, helsetjenester og finansiering. Leverandørkjeden av kakao består ofte av mellommenn som kan vet å utnytte denne situasjonen. De lave inntektene til bøndene øker også risiko for barnearbeid i kakaosektoren, sier Simen Høy Dypvik. 

Tre tiltak som kan bedre forholdene for kakaobonden:  

Det finnes ingen enkel løsning på kakaokrisen, men det finnes tiltak som kan bidra til å bedre situasjonen. Noen av disse er: 

• Støtte bærekraftig og rettferdig kakaoproduksjon. Det finnes flere sertifiseringsordninger som Fairtrade og Rainforest Alliance, som har krav til miljø, sosiale forhold og økonomi i kakaodyrkingen. Ved å velge sjokolade som er sertifisert, kan forbrukerne bidra til å sikre at bøndene får en bedre betaling, arbeidsforhold og levekår. 
• Fremme dialog og samarbeid mellom aktørene i kakaosektoren. Det er viktig å skape et mer transparent og rettferdig marked for kakao, der bøndene, mellommennene, traderne, produsentene og forbrukerne har en stemme og et ansvar. Det er også nødvendig å styrke bøndenes organisering og forhandlingsmakt, slik at de kan kreve bedre vilkår og priser for bønnene sine. 
• Investere i forskning og innovasjon. Det er behov for mer kunnskap om hvordan man kan forbedre kvaliteten og produktiviteten til kakaotrærne, samt forebygge og bekjempe sykdommer og skadedyr som truer avlingene. Det er også mulig å utvikle nye varianter av kakao som er mer motstandsdyktige mot tørke, varme og flom, som kan bli hyppigere på grunn av klimaendringer. 

Han finner i sin forskning ingen direkte sammenheng mellom gjennomføring av revisjoner og forbedringer i leverandørkjedene.  

Kuruvilla, som til daglig er akademisk direktør i Global Labor Institute, Cornell University i USA, holdt et halvdagsseminar for Etisk handel Norges medlemmer forrige uke, hvor han hevdet at sosiale revisjoner slik de foregår i dag, ikke avslører kritikkverdige forhold ved fabrikkene, og dermed heller ikke er et tilstrekkelig verktøy for å få til varige forbedringer i leverandørkjedene. 

Kuruvilla har samlet inn store mengder med data fra 40.000 revisjoner gjennomført i en periode over 5 år. Dette har blant annet resultert i boka: Private Regulation of Labor Standards in Global Supply Chains, hvor han analyserer hvordan sosiale revisjoner er foretatt og om revisjonene fører til faktisk endring på fabrikkene.   

Sosiale revisjoner: Overfladiske, ufullstendige og utilstrekkelige 

Da han møtte medlemmene i Etisk handel Norge sa Kuruvilla at sosiale revisjoner er et utilstrekkelig verktøy for å sikre gode arbeidsstandarder. Det må alltid iverksettes som en del av en helhetlig tiltakspakke. Revisjonene er ofte overfladiske, ufullstendige og tilfeldige.  

– Revisjoner kan virke som en «check the box»-øvelse, som man utfører for sin egen samvittighets skyld. Revisjonene gir et øyeblikksbilde og er ikke systematiske nok til å fange opp endringer eller avvik. De dekker sjelden alle aspekter vedarbeidsforholdene; som lønn, arbeidstid, fagforeningsfrihet, helse og sikkerhet, og diskriminering. Samtidig kan de være utsatt for juks og korrupsjon fra revisjonsselskapene, fabrikkeiere, ledere og arbeidere. 

Se opp for revisjonssvindel! 

– Den som utfører revisjonene, er på fabrikken typisk en dag eller to. Arbeiderne selv blir kanskje ikke en gang intervjuet. Og de som blir intervjuet kan være tatt ut av ledelsen og trent til å gi de «rette» svarene. Hvordan skal en revisor kunne avdekke seksuell trakassering eller andre former for trakassering dersom man er på besøk hos en fabrikk med 2000 ansatte i en dag eller to?  De som utfører revisjonene er heller ikke godt nok opplært og stiller ikke nødvendigvis de riktige spørsmålene, sa Kuruvilla.  

– Noen ganger kan til og med ledelsen leie en helt annen fabrikk som ser bedre ut og som blir vist fram under inspeksjonen, sa Kuruvilla.  

Stort sprik i vurderingsmetoder 

En annen utfordring er at det ikke finnes noe enhetlig vurderingsmetode. Det kan være flere titalls revisjoner på en fabrikk i løpet av et år. For det første kan det være veldig slitsomt for fabrikken og ta mye tid å gjennomføre alle disse revisjonene, samtidig som resultatene fra de ulike revisjonene kan sprike veldig. Dette viser også forskningen til Kuruvilla, der en fabrikk kan få helt ulike scoringer på ulike revisjoner. Flere og flere bedrifter ser derfor nytten av å slå seg sammen med andre som kjøper inn fra samme fabrikk og gjøre revisjoner på vegne av flere. Dette er også en fordel ved bruk av tredjepartsrevisjoner.    

– Et selskap kan få gull i en rangering og stryk i en annen rangeringsordning, ut fra hva som måles og hvem som foretar inspeksjonen, forteller Kuruvilla. Så hvordan skal man da vurdere hvor gode forholdene på fabrikkene faktisk er? 

Endrer fabrikkene praksis etter en revisjon? 

– Å følge opp revisjonene baserer seg ofte på frivillig deltakelse og etterlevelse fra fabrikkene, som kan ha liten motivasjon eller kapasitet til å endre sine praksiser, sa Kuruvilla.   

– De er også avhengige av at de som krever revisjonene, følger opp med veiledning og insentiver. Men mange av de som setter krav til revisjoner har ikke nok ressurser, kompetanse eller vilje til å følge opp. De kan også ha motstridende interesser, som å prioritere pris, kvalitet og leveringstid over arbeidsstandarder, sa Kuruvilla.  

Revisjonene tar ikke hensyn til den bredere konteksten som påvirker arbeiderne på fabrikkene. De ser ikke på hvordan de globale markedskreftene, som konkurranse, kostnadspress, etterspørselssvingninger og leverandørbytte, påvirker arbeidsforholdene. De inkluderer ofte heller ikke stemmene eller perspektivene til arbeiderne selv, som er de som kjenner egne behov og utfordringer best. Det er også en svakhet at andre aktører, som fagforeninger, sivilsamfunn, myndigheter og internasjonale organisasjoner, som kan bidra til å fremme arbeidsstandarder gjennom dialog, samarbeid, påvirkning og regulering ikke inkluderes. 

Tips til hvordan du kan utføre gode revisjoner 

Kuruvilla gir noen råd om hvordan man kan jobbe for å sikre innsyn på fabrikker i leverandørkjedene, basert på hans forskning og erfaring. Han foreslår blant annet følgende punkter: 

• Revisjonene bør være mer omfattende, grundige og regelmessige, og dekke alle relevante aspekter av arbeidsforholdene. De bør også være mer transparente, og rapportere om funn, tiltak og resultater. 
• Revisjonene bør være mer effektive, og knyttes til konkrete forpliktelser, insentiver og sanksjoner fra kjøperne. De bør også støttes av kapasitetsbygging, veiledning og assistanse til fabrikkene, for å hjelpe dem med å iverksette forbedringer. 
• Revisjonene bør være mer integrerte, og ta hensyn til den sosiale, økonomiske og politiske konteksten som påvirker arbeidsforholdene. De bør også involvere arbeiderne og deres representanter, samt andre interessenter, i planlegging, gjennomføring og oppfølging av revisjonene. 
• Delta selv på de sosiale revisjonene. Det øker sjansen for å lykkes med forbedringer i leverandørkjedene. 
• Om mulig; gjennomfør også egne leverandørbesøk, gjerne med en egen lokalt ansatte som kjenner språk og kontekst godt.  
• Inngå lange kontrakter hvor du har mulighet til å bygge opp tillit og kunne påvirke positivt over tid.  

Rundt 9000 virksomheter jobber nå for å ferdigstille sin redegjørelse før årets frist 30. juni.
Forbrukertilsynet gjorde en kontroll av 500 virksomheter etter redegjørelsene ble publisert i fjor sommer som viste at flere har et stykke å gå når det kommer til implementering av loven og arbeid med aktsomhetsvurderinger.

Vi får mange spørsmål fra virksomheter om hvordan de skal utføre og redegjøre for aktsomhetsvurderinger. Som ledende fagmiljø har vi lang erfaring med både store og små virksomheter, og en rekke bransjer.

Her er våre 10 tips til hvordan få en god redegjørelse:

1. Start (helst) tidlig med redegjørelsen – Aktsomhetsvurderinger er et kontinuerlig arbeid.
   Jo bedre dere har jobbet gjennom hele året, dess enklere er det å skrive redegjørelsen.
   
   
2. Involver flere i arbeidet og samarbeid internt i organisasjonen. Redegjørelse og aktsomhetsvurderinger er en god måte å øke kunnskap om etisk handel på og sikre forankring.
   
   
3. Beskriv godt hvordan aktsomhetsvurderinger er integrert i arbeidsprosesser, hvem som har ansvaret og rutiner for gjennomføring. Det kan være faste møter, policy, minimumskrav etc.
   
   
4. Beskriv risikoene godt – hvilken metode dere brukte for å kartlegge risiko, hvilke risikoer dere fant, hvilke dere valgte å prioritere og hvorfor. Beskriv også risikoer dere fant, men ikke valgte å ta med, da dette kan være noe dere ser på senere. Hvis det var deler av selskapet som ikke var med i kartleggingen – beskriv dette også.
   
   
5. Vær forsiktig med å skrive at dere er trygge på, eller vet at dere ikke har risikoer. Om dere ikke har avdekket risiko gjennom f.eks spørreundersøkelser, så betyr det ikke at dere ikke har risiko i leverandørkjeden.
   
   
6. Ha spesifikke tiltak til risikoene som er målbare. tidsbestemte, realistiske med fordelt ansvar.
   
   
7. Tør å skrive at dere ikke har alt på plass. Forbrukertilsynet sier at de beste redegjørelsene ofte er de som er åpne og ærlige, viser risiko, og forbedringsområder.
   
   
8. Ha informasjonen lett tilgjengelig på nettsiden – maks to klikk fra forsiden og husk å informere styret og ledelse om hvor den ligger.
   
   
9. Husk styresignatur.
   
   
10. Be om hjelp ved behov og bruk gjerne Åpenhet om ansvar til inspirasjon.
    I rapporten Åpenhet om ansvar viser vi god praksis eksempler fra våre medlemmers redegjørelse på arbeid med aktsomhetsvurderinger.

Lykke til videre i arbeidet!


Les her for flere anbefalinger: Åpenhetsloven – Etisk Handel

Om du vil sette deg mer inn i minstekravene kan vi anbefale denne videoen til Forbrukertilsynet: https://youtu.be/1hkP9JJagUU