Post type: Artikkel

Etisk handel Norge veileder virksomheter med å implementere prinsipper for ansvarlig forretningspraksis i både egen virksomhet og i hele leverandørkjeden. Dette handler blant annet om at virksomhetene sikrer at arbeidstakerrettigheter blir ivaretatt, miljøet blir beskyttet, og at produksjonen skjer på en etisk og bærekraftig måte.

HMS er en ILOs kjernekonvensjoner som vi bygger våre prinsipper på, og en viktig del av vårt og våre medlemmers arbeid. Blant annet hadde 102 ulike medlemmer listet HMS som et viktig tema knyttet til risiko i sin leverandørkjede i redegjørelsen for 2022.

HMS på jobben er ikke valgfritt, men et krav og en menneskerettighet.

Arbeidere rundt om i verden er utsatt for mange risikoer for ulykker på arbeidsplassen. Mellom 2016 og 2020 mistet over 2 millioner arbeidere livet og bare i Norge ble det rapportert om 23 000 arbeidsulykker og 39 dødsfall i 2021, ifølge FN-sambandet.

På ILOs kongress i 2022 ble viktigheten av HMS som en menneskerettighet ytterligere forsterket ved at HMS ble tatt inn i rammeverket for grunnleggende prinsipper i arbeidslivet; ILOs erklæring om fundamentale prinsipper og arbeidsrettigheter fra 1998. HMS er den femte kategorien i tillegg til organisasjonsfrihet og retten til kollektive forhandlinger, forbud mot barnearbeid, forbud mot tvangsarbeid og forbud mot diskriminering i arbeidslivet. ILOs vedtak betyr at alle land har et ansvar for å sikre forsvarlig arbeidsmiljø for arbeiderne, også de landene som ikke har tilsluttet seg ILOs konvensjoner om HMS nr 155 og nr 187 .

Ett av Etisk handel Norges 13 prinsipper for bærekraftig forretningspraksis er Helse, miljø og sikkerhet. Dette omfatter:

• 6.1.  Det skal arbeides for å sikre arbeidere et sikkert og sunt arbeidsmiljø. Farlige kjemikalier og andre stoffer skal håndteres forsvarlig. Nødvendige tiltak skal iverksettes for å forhindre og minimere ulykker og helseskader som resultat av, eller relatert til, forhold på arbeidsplassen.
• 6.2.  Arbeidere skal ha jevnlig og dokumentert opplæring i helse og sikkerhet. Helse- og sikkerhetsopplæring skal gjentas for nyansatte og omplasserte arbeidere.
• 6.3.  Arbeidere skal ha tilgang til rene sanitærfasiliteter og rent drikkevann. Hvis relevant, skal arbeidsgiver også̊ besørge tilgang til fasiliteter for trygg oppbevaring av mat.
• 6.4.  Hvis arbeidsgiver tilbyr losji, skal dette være rent, sikkert, tilstrekkelig ventilert og med tilgang til rene sanitærfasiliteter og rent drikkevann.

Hvorfor er code of conduct til Etisk handel Norge så viktig? Les svaret her.

Litt historie

På 1800-tallet begynte fabrikkarbeidere i hele Europa å organisere seg for å kjempe for bedre arbeidsforhold og sikkerhet. Dette var en reaksjon på de farlige forholdene og de dårlige arbeidstakerrettighetene som preget den tidlige industrien. I Storbritannia ble den første lovgivningen for arbeideres sikkerhet innført i 1802, etter en lang kamp for bedre arbeidsrettigheter. Loven inkluderte tiltak som begrenset barnearbeid, bekjempet slaveri og regulerte arbeidsmiljøet.

I Norge går historien tilbake til 1885, da Arbeiderkommisjonen ble opprettet. Dette førte til Fabrikktilsynsloven i 1892, etterfulgt av syke- og ulykkesforsikringslover i 1894. Inspeksjonskorpset ble etablert for å føre tilsyn med fabrikkene, en forløper til dagens Arbeidstilsyn.

I dag har både Europa og Norge lover som skal bidra til et trygt arbeidsmiljø, som Arbeidsmiljøloven i Norge. HMS-arbeidet tar også hensyn til miljøet, da bedrifter blir mer bevisste på sine påvirkninger

De siste årene har mange opplevd en ytterligere forbedring av arbeidsmiljø og arbeidsvilkår i Norge. Det oppleves likevel forskjeller i arbeidsmiljøforhold mellom ulike yrkes- og næringsgrupper og dessverre flere tilfeller av brudd på HMS både i virksomheten og i leverandørkjedene.

Hvordan komme i gang med HMS-arbeidet i virksomheten og i leverandørkjeden

• Bruk aktsomhetsvurderingsmetodikken
• Etablere en tydelig policy som inkluderer HMS, tildele ressurser og ansvar til å implementere og håndheve denne.
• Se over dagens innkjøpspraksis og krav til leverandører
• Identifiseres risikoer knyttet til arbeidsmiljøet og forretningsdriften. Dette innebærer å gjennomføre regelmessige risikovurderinger og utvikle planer og systemer for å minimere eller eliminere identifisert risiko
• Ansatte på alle nivåer og i leverandørkjeder bør motta tilstrekkelig opplæring og informasjon om HMS-prosedyrer og krav. Dette bidrar til å øke bevisstheten og sikre at alle forstår sin rolle i å opprettholde et sikkert og sunt arbeidsmiljø.
• Virksomheter bør implementere systemer for å overvåke og kontrollere etterlevelse av HMS-kravene. Dette inkluderer regelmessig inspeksjon av arbeidsplassen, som vernerunder, rapportering av hendelser og iverksetting av tiltak for å korrigere avvik.

Flere kilder til HMS:
ILO – Improving safety and healt in global supply chains
FN sambandet
NHO – hvordan jobbe med HMS
Accord (Textile & Garment)

Dette er et viktig skritt for arbeidet med å fremme et lønnsnivå i globale leverandørkjeder som kan forbedre levestandarden for millioner av arbeidere.

Definisjonen på levelønn, fritt oversatt fra ekspertmøtets rapport lyder: «Lønnsnivået som er nødvendig for å ha råd til en anstendig levestandard for arbeidere og deres familier, landets forhold tatt i betraktning og beregnet for arbeidet utføres innenfor normal arbeidstid; beregnet i henhold til ILOs prinsipper for estimering av levelønn; og som skal oppnås gjennom lønnsfastsettelsesprosessen i tråd med ILOs prinsipper om lønnsfastsettelse».

En viktig forpliktelse

Denne litt kronglete og lange definisjonen er en milepæl, fordi det er første gang at det globale trepartssamarbeidet for arbeid og lønn har kommet til enighet om en definisjon på hva som er «en lønn å leve av». Dette gir et fundament for ILO til å ta en mer aktiv rolle i å fremme levelønn globalt. I Norge har vi allerede et viktig verktøy i åpenhetsloven, som siden 2022 har stilt krav om at de 9.000 virksomhetene som er omfattet skal utføre og redegjør for aktsomhetsvurderinger knyttet til anstendige arbeidsforhold og herunder «en lønn å leve av». Alle Etisk handel Norges medlemmer har dessuten forpliktet seg til vårt prinsipp om lønn: «Lønn skal alltid være tilstrekkelig til å dekke grunnleggende behov, inkludert noe sparing.»

Minstelønn ≠ levelønn

I mer enn 170 land er det etablert lovpålagt minstelønn. Mange av disse landene har også ratifisert en eller flere av ILO-konvensjonene som pålegger stater å blant annet inkludere hensyn til levestandard i fastsettelsen av minstelønnen. Likevel ser vi at det i de fleste land er et stort gap mellom minstelønn og levelønn, og at minstelønnsnivået ofte ikke blir justert i takt med prisstigning. Flerpartssamarbeidet The Industry We Want, som Etisk handel Norge deltar i og som jobber for en mer ansvarlig tekstilbransje, har nylig offentliggjort data om gap mellom minstelønn og levelønn i 2023. Søylene under viser minstelønn for tekstilbransjen (i oransje) sammenlignet med levelønn (i blå) i tekstilbransjen i utvalgte land. Tallene under søylene viser gapet.

Statistikken finner du på: https://www.theindustrywewant.com/wages

Konsekvensene av disse gapene kan være store, da lav lønn ofte er en rotårsak til andre rettighetsbrudd. En vanlig måte for en arbeider som tjener under levelønn å kompensere for dette på er å jobbe mye overtid, og arbeidsuker på over 60 timer er ikke uvanlig i mange land. En annen mulig konsekvens er at barn som burde ha gått på skolen også må jobbe, fordi foreldrenes lønnsnivå ikke er nok til å brødfø familien.

Hvordan jobbe med levelønn i leverandørkjeden?

Flere og flere virksomheter anerkjenner utfordringer knyttet til lønnsnivåer under levelønn i leverandørkjeden og ønsker å påvirke dette i positiv retning. Arbeidet starter ofte med en offentlig forpliktelse eller ambisjon, som f.eks. Unilever og L’Oréal har gjort. Deretter må virksomhetene etablere hva lønnsnivået er og hva som er gapet opp til en definert referanseverdi. Det finnes gratis verktøy som kan brukes i denne prosessen, f.eks. IDH Roadmap on Living Wages som har definert fem trinn med tilhørende veiledning som virksomheter kan følge. Når det gjelder kilder for referanseverdier på levelønn, er Global Living Wage Coalition og Wageindicator.org de mest etablerte. Wageindicator.org har nylig offentliggjort at de vil publisere levelønnsestimater for 165 land 1. mai.

Fra Etisk handel Norges perspektiv ser vi også at de som lykkes med å heve lønnsnivået for arbeidere i globale leverandørkjeder også ofte samarbeider med andre, er villige til å endre sin egen innkjøpspraksis og undergraver ikke eksisterende prosesser for fastsettelse av lønn, som kollektive forhandlinger.

Vil du lære mer om levelønn? Kom på Etisk handel-konferansen 24. april hvor Etisk handel Norges rådgivere og et dyktig panel skal utveksle erfaringer om emnet. Sjekk også ut opptak fra webinarserien Living Wage Wednesdays på Etisk handel Norges medlemssider. 

Denne vinteren har vi fått vært studentpraktikanter hos Etisk handel Norge. I løpet av perioden har vi undersøkt hvordan vårt eget universitet, OsloMet, og andre norske offentlige universiteter forholder seg til samfunnsansvar og etisk handel i deres anskaffelser. Samtlige av universitetene bruker flittig ordet bærekraft på sine nettsider, men det ser ut som om bærekraften bare strekker seg til undervisning og forskning, og ikke når frem til universitetenes drift og innkjøp. 

Høy risiko for brudd på menneskerettigheter  

Det er ofte lang vei og mange ledd fra råvare til ferdig produkter som kjøpes av universitetene. Med så lange leverandørkjeder er risikoen for brudd på menneskerettigheter svært stor. Satt på spissen kan man si at dersom man ikke aktiv arbeider med å forhindre menneskerettighetsbrudd, så vil det forekomme. Dette gjelder ikke bare ved innkjøp av spesielle og sjeldne varer, for eksempel er bananer en vare forbundet med svært stor risiko for blant annet barnearbeid, brudd på arbeiderrettigheter og lønn under minstelønn (DFØ).  

Brudd på menneskerettigheter i leverandørkjedene er altså svært utbredt, og offentlige innkjøpere kan ikke være sikre på at menneskerettighetsbrudd ikke forekommer i deres anskaffelser. Nettopp derfor er det viktig at de tar dette på alvor, og fremmer handel som tar hensyn til mennesker, samfunn og miljø. Uten tilstrekkelig kartlegging av risiko i leverandørkjeder og retningslinjer for hva som skal gjøres når brudd blir oppdaget, medvirker i verste fall universitetene til menneskerettighetsbrudd og kan sies å bryte norsk lovgivning. 

Hva er idealet? 

Idealet er basert på OECD sin Aktsomhetsmodell, som er et verktøy som legger frem en klar fremgangsmåte for både private og offentlige aktører for hvordan handle etisk. Målet er ikke å være perfekt, fordi det i praksis er tilnærmet umulig å ha full kontroll på hele leverandørkjeden sin. Målet er heller åpenhet, ansvar og vilje til å arbeide for å overholde sitt samfunnsansvar. 

Helt sentralt er også at etisk handel ikke bare skal være enda et punkt på en sjekkliste, men noe som preger den fullstendige innkjøpspraksisen. Retningslinjer er essensielle å ha i bunn, men har ingen hensikt dersom det ikke fører til endringer i praksisen.  

Loven om offentlige anskaffelser 

Universitetene er omfattet av Loven om Offentlige anskaffelser §5 om miljø, menneskerettigheter og andre samfunnshensyn. Der står det at offentlige oppdragsgivere skal “ha egnede rutiner for å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter ved offentlige anskaffelser der det er en risiko for brudd på slike rettigheter». Ordbruken «egnede rutiner» er ikke veldig spesifikk og er dermed åpen for noe tolkning. I vår kartlegging av norske universiteter ser vi at det finnes svært mange tolkninger av hva som er «egnet». Noen velger å gjøre sitt beste for å sikre respekt for grunnleggende menneskerettigheter i sine anskaffelser, andre behandler det som et nødvendig onde og nedprioriterer det så langt det er mulig.  

For å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter i anskaffelsene sine burde en oppdragsgiver sørge for et godt forarbeid, presise krav i kontrakter, og minst like viktig; oppfølging av kontrakter med høy risiko for brudd på etiske, sosiale og klimamessige krav. 

Praksis som vekker oppsikt 

Vi gjennomførte en kartlegging hos de største norske offentlige universitetene, for å finne ut hvordan de jobber med å fremme menneskerettigheter i deres anskaffelser. Vi har sett på både på skrevne retningslinjer og andre dokumenter de var villige til å vise oss, samt hva de selv fortalte om hva de gjør i praksis. En gjenganger hos flere er at de har menneskerettigheter og etisk handel innlemmet i retningslinjer, kontraktsvilkår og interne sjekklister, men at det skorter når det kommer til den faktiske praksisen.  

Ett av universitetene, som tilsynelatende har gode retningslinjer i forkant av anskaffelser, sier de ikke har rutiner for å følge opp avtaler med høy risiko for brudd på menneskerettigheter. De stoler altså mer eller mindre blindt på at menneskerettighetsbrudd ikke forekommer, selv i anskaffelser hvor det er grunn til å tro at risikoen for dette er høy. Dette må kunne sies å være brudd på Loven om offentlig anskaffelser §5. Noe som også samsvarer med funnene fra modenhetsundersøkelsen til DFØ fra 2022, som avslørte at ivaretakelse av grunnleggende menneskerettigheter blir nedprioritert i innkjøps-Norge.   

Et annet universitet sier at de har rutiner for å følge opp kontrakter i etterkant av kontraktsinngåelse der det er høy risiko for menneskerettighetsbrudd, men når de blir spurt om å oppgi et konkret eksempel på en gang de har valgt å følge opp, svarer det at det er svært sjeldent de har høyrisikoanskaffelser og at de derfor ikke har noen eksempler på dette. Det krever ikke mer enn et kjapt søk på Doffin, før vi finner at dette ikke stemmer, og at det aktuelle universitetet har gjort flere høyrisikoanskaffelser det siste året. Flere av anskaffelsene er riktignok relativt små, likevel er det oppsiktsvekkende at universitetet ikke kan gi oss ett eneste eksempel på at de har fulgt opp innkjøpene. 

Fagansvarlig for innkjøp ved universitetet sier selv at selskapene de kjøper varer fra er “store seriøse selskaper, så de må man bare stole på”. Dette forteller om manglende forståelse av risiko for menneskerettighetsbrudd, og ansvarsfraskrivelse når det kommer til å arbeide med det.  

Dråpen i havet 

Noen av universitetene sier det ordrett, mens hos andre leser vi det mer mellom linjene. Generelt virker det som at holdningen er at de bare er dråpen i havet, og verken har betydning eller påvirkningskraft. Dette er en feil og skremmende holdning, ettersom vi vet at det offentlige er Norges aller største kunde, og kjøper for 750 milliarder kroner årlig. Dette betyr både stor mulighet og stort ansvar for å fremme hensyn til mennesker og samfunn. Det er ikke slik at en aktør alene kan fikse opp i en hel leverandørkjede, og vi forventer heller ikke at universitetene skal få til det umulige. Det vi derimot forventer er at universitetene tar sin del av ansvaret, og gjør alt i sin makt for å bidra til trygge og bærekraftige leverandørkjeder for mennesker, samfunn og miljø. 

Trengs løft fra ledelsen  

Vi har ingen intensjon om å henge ut innkjøpsrådgiverne ved de ulike universitetene. Vårt inntrykk er at de både ønsker og forsøker så langt det er mulig å gjøre en god jobb, men at det er et stort sprik mellom hva de ønsker, og hva de har ressurser og kompetanse til å få til. Her trengs det at ledelsen ved universitetene viser at de tar menneskeretter på alvor, ved å prioritere tilstrekkelig med ressurser og kompetanseheving, slik at menneskerettigheter ikke lenger blir nedprioritert. Man kan ikke lenger lukke øynene og håpe på det beste når vi vet hvor utbredt menneskerettighetsbrudd er, også i universitetenes egne leverandørkjeder. 

Studentpraktikantes arbeid:

• Amanda Olli Husum og Simon Burø Ågren har de siste månedene vært studentpraktikanter hos Etisk handel Norge, og gjennom dette gjennomført en kartlegging av følgende universiteter: 
• OsloMet, Universitetet i Agder, Universitetet i Tromsø, Universitetet i Sørøst Norge og Nord Universitet. 
• Flere av de norske universiteter er medlemmer i Etisk handel Norge og gir ut medlemsrapporter hvert år, og har derfor ikke vært del av denne kartleggingen: 
• Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Universitetet i Stavanger, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU)