– Det høres jo «hål i håvet» ut hvis kommunen vil stille etiske krav, men ikke får lov, sier Rødt-politker Mimir Kristjansson.
Stavanger kommune vil bli best i etisk handel, men bremses av statlig klagenemnd, skriver NrK på sine nettsider.
Kontrakten det strides om, gjelder kjøp av datautstyr til de ansatte i kommunen. Verdien er på 52 millioner kroner, og kommunen ville gi kontrakten til Atea-konsernet. Men avtalen ble aldri endelig underskrevet. Et av firmaene som tapte anbudskonkurransen, Bedriftssystemer AS, reagerte på de etiske tildelingskriteriene. Selskapet klaget og fikk nylig medhold i Kofa. Det statlige klageorganet mener kommunen har brutt regelverket for offentlige anskaffelser. At noen av kriteriene er ulovlige.
Dermed har det uvanlige skjedd: At en kommune i realiteten er felt for å være for «flinke» i etisk handel.
Langt flere bør stille etiske krav
Daglig leder i Etisk handel Norge, Heidi Furustøl, sier til Nrk at anskaffelsesloven er uklar. – Men det er et stort handlingsrom. Dessuten er det en rivende juridisk utvikling på feltet. Det er mulig at Kofa ikke er helt oppdatert, sier daglig leder Heidi Furustøl.
Hun viser blant annet til ny åpenhetslov, som skal vedtas av Stortinget i juni.
Den skal gjøre det enklere for offentlig sektor å finne ut om leverandørene gjør det de har forpliktet seg til.
– Vi mener at det Stavanger gjør, er i tråd med metoden som kalles aktsomhetsvurdering for bedrifter. Modellen blir pålagt i loven.
Blant medlemmene i offentlig sektor har Stavanger gått lengst i å utforske kvalifikasjonskravene.
– Langt flere burde stille sosiale krav allerede i anskaffelsene. Men mange er nok engstelige for å stikke hodet fram. Jeg håper at ikke Kofa-vedtaket virker avskrekkende.
Globale fagforeninger og internasjonale merkevarer har blitt enige om en forlengelse av Accord-avtalen med tre måneder, fram til 31. august, for å gi mer tid til å fremforhandle en ny avtale.
Avtalen har sørget for å ansvarliggjøre de internasjonale klesmerkene for arbeidsforholdene i tekstilfabrikkene i Bangladesh. Accord-avtalen utløp 1. juni uten at det forelå en ny avtale som kan sikre det gode arbeidet som er gjort siden Rana Plaza-katastrofen i 2013. Nå har imidlertid merkevarene og fagforeningene i Bangladesh blitt enige om å forlenge dagens avtale med 3 måneder, skriver Industri All.
Avtalen førte til tryggere arbeidsplasser
– Accorden har vært et enestående eksempel på implementering av UNGP og en juridiske bindende avtale som har gitt arbeiderne mer trygge arbeidsplasser og muligheter til å si fra om dårlig HMS, sier leder i Etisk handel Norge, Heidi Furustøl. Hun anbefaler sine medlemmer om å slutte opp om en videreføring av Accord når eller hvis den kommer på plass.
150 kleskjeder signerte etter kollaps
Accord-avtalen kom i gang etter Rana Plaza-ulykken i 2013, hvor 1100 døde tekstilarbeidere som opphold seg i fabrikken døde, og 2500 ble skadet da den 8. etasjes bygningen Rana Plaza kollapset. Ulykken bidro til en kraftig bevisstgjøring rundt arbeidsforholdene i tekstilfabrikkene i Bangladesh, og satte søkelyset på tekstilarbeidernes hverdag. Etter kollapsen signerte 150 kleskjeder en avtale om sikkerhet og brannvern i fabrikkene. Ved signering av Bangladesh-avtalen aksepterte merkevarer og forhandlere en rekke bestemmelser, som for eksempel uavhengige inspeksjoner og at arbeidernes stemme ble hørt.
Internasjonale klesmerker vil forhandle fram ny avtale
De siste månedene har globale klesmerker insistert på en ny avtale, som kritikere mener forkaster nøkkelelementene som har ført til Accords suksess som har gjort klesfabrikker i Bangladesh tryggere for arbeiderne, skriver UNI Global Union.
Med henvisning til at de internasjonale klesmerkene nå nekter å undertegne en ny bindende avtale, vil globale fagforeninger avslutte deltakelsen i RMG Sustainability Council 1. juni.
Fagforeningene truer med å trekke seg
De globale fagforeningene UNI og IndustriALL, vil ikke godta at den nåværemde avtalen, som betegnes som «den ekstremt effektive Accord-modellen», skal byttes ut med et alternativt forslag fra de internasjonale kleskjedene. UNI og IndustriALL, er et globalt fagforbund som samler nasjonale og regionale fagforbund og er tilknyttet 900 fagforeninger i 140 land som representerer 20 millioner arbeidere.
Siden 2013 har Accord-modellen overvåket 2000 fabrikker og trent opp over 2 millioner arbeidere i HMS-arbeid. Over 1200 fabrikker har enda ikke fått implementert alle tiltakene, skriver UNI Global Union.
Stadig flere land og bedrifter setter seg mål om netto nullutslipp, for å bidra til å nå Paris-avtalens mål om å unngå global oppvarming på mer enn 1.5 grader. Men hva betyr egentlig netto-nullustlipp? Og kan man nå klimamålene med netto-null i utslipp?
Mellom begrepene «null-utslipp» og «netto-null-utslipp» kan det skjule seg atskillige tonn med klimautslipp. Utfordringen er at det er opp til hvert enkelt land og hver enkelt bedrift å definere hva som skal legges i begrepet «netto null».
Kan nå «netto-null utslipp» med å slippe ut like mye som i dag.
130 land har forpliktet seg til netto-null karbonutslipp i 2060, men ikke til å redusere sine klimagassutslipp tilsvarende. I praksis kan et land nå netto-0 ved å slippe ut like mye klimagasser som i dag, hvis landet har tro på at man får teknologi på plass slik at det skal bli mulig å suge ut like mye klimagasser ut fra atmosfæren, som det man selv slipper ut. Eller fange klimagassene før de når atmosfæren.
Teknologien for å fange karbon før den når atmosfæren, finnes i mindre skala. Men teknologi hvor en henter ut mer karbon fra atmosfæren enn man slipper ut, er kun på tegnebrettet, og om man finner en løsning antar forskere at å suge klimagasser fra atmosfæren bli svært kostnadskrevende og vil bruke mye energi.
Bedrfitseiere og ansatte klør seg for tiden både i hodet og på hjelmen for å klage planer for hvordan sin virksomhet skal komme ned i 0-utslipp eller netto-0-utslipp, uten å ta snarveier som ikke er i overensstemmelse med Paris-avtalen.
Kjøpe seg til «netto-null» utslipp
Storbritannia har den mest konkrete planen for å nå målet om «netto 0», med egne karbon-budsjett som skal gå mot 0, og klare planer for utfasing. Andre land som Saudi-Arabia har også mål om netto-0, men skal ved hjelp av ulike sertifikat-ordninger kjøpe seg ut av «problemene» og kan dermed fortsette som før. Netto-null kan altså både gi grønnvasking og bli en sovepute for rike land og selskaper som velger å betale seg ut av sine utslipp.
Når skal ulike land nå netto 0?
Finland: 2035
Sverige 2045.
Storbritannia, EU, Norge: 2050.
Kina, Japan, Korea 2060.
Eksperter kritiske: – Utslipp må ned til 0, ikke «netto 0»
-Negative utslippsteknologier kan bli alibi for å fortsette akkurat som før. Og klarer vi å utvikle slike teknologier, er det enda en grunn til å fortsette å slippe ut samme mengde som før. Det er en tabbe. Det eneste som får oss raskt i null, er å gi opp den formen for regnskapstriksing og erstatte fossilt med fornybart så raskt som mulig, sier professor Claudia Kemfert til Energi og klima.
Kemfert har vært klimarådgiver for den tyske regjeringen, er eksternt medlem i FNs klimapanel og mener at klimanøytralitet er en løgn.
– «Klimanøytralitet» er bare et påskudd for at vi skal fortsette å utvinne fossile brensler. Dette må vi motarbeide, hvis ikke er alle ambisjoner og klimamål null verdt. Alt må nå handle om å redde klimaet, og det betyr at utslippene må i null. Ikke «netto null», sier Kemfert til Energi og klima.
– Vi kan ende med begrepet «Netto-null» som man kan fylle med det man selv finner for godt og som er enklest mulig å nå for en bedrift eller et land.
Mange uavklarte spørsmål
Hvilke klimagasser skal telle med i et «Netto-null»-regnskap? Når skal «Netto-null» nås og hva skal det inneholde? Skal land og selskaper kompensere for utslipp eller faktisk fjerne utslipp? Skal en bedrift kun telle med egne utslipp eller utslipp i hele verdikjeden?
De mange ubesvarte spørsmål gjør at det er mulig å definere «Netto-null» svært bredt og finne fram til løsninger som forplikter minst. Oljeselskapene var tidlig ute og sa et de skulle nå netto 0. Shell var først og Equinor fulgte på. Men hvordan skal produksjonen av fossilt brennstoff gå som før, samtidig som selskapene skal nå «Netto-0»? Løsningen er at de skal kjøpe seg fri med sertifikater, mens utslippene fortsetter.
Mye skal til for å nå «Netto-0»
Uansett hvordan man ser på det, blir det ikke enkelt å nå Netto-null i 2050, skal en tro Det internasjonale energibyrå, IEA.
For å nå netto-0-utslipp i 2050, så må det kutte drastisk i utslipp innen 2030. Ny teknologi på utslippsfronten vil ikke være nok. IEA har vekket oppsikt med konklusjonen i sin nyeste rapport: Hvis verden skal nå netto nullutslipp i 2050 har vi ikke rom for noen nye olje- og gassfelt etter 2021.
I tillegg må en rekke tiltak gjennomføres, som at 50% av nybilsalget i 2030 må være el-biler. Samtidig må vårt personlig forbruk endres og våre flyreiser ned for å nå målene, viser IEA, World Energy Outlook 2020.
Treplanting for å nå Netto-0.
Treplanting kan også være en måte å nå netto-0 på, men det skal enorme arealer til med treplanting for å lykkes. Det legges til grunn landarealer for planting av skog som er dobbelt så stor som India. Så kan en spørre seg hvor en kan finne så store ledige områder til å plante trær. Og om det finnes ledige områder, vil da land være villige til å gi fra seg disse områdene til treplanting? Og hvordan vil det i tilfelle påvirke den biologiske helheten? I tillegg vil det ta flere tiår før trærne har vokst seg så store at de kan ta opp i seg store mengder CO2.
Til tross for at treplanting i stor skala er den viktigste formen for CO2-fangst, er det i dag avskoging som dominerer kloden. Verdensbanken anslo i fjor at planeten vår har mistet 1,3 millioner kvadratkilometer med skog siden 1990. Det tilsvarer et område større enn Sør-Afrika, og at vi mistet skogområder tilsvarende 800 fotballbaner i timen.
Testspørsmålene enhver bedrift bør stille seg selv
Å tro at en kan nå Paris-avtalens mål om å begrense global oppvarming til 1.5 grader med netto-0 kan derfor virke naivt, samtidig som det er ett av få verktøy de ulike nasjonene kan samles om. Uten at både multinasjonale selskaper og land går sammen om å nå felles klimamål, vil 1.5-graders målet i alle fall ikke kunne nås. Desto viktigere er det at man ikke lurer seg selv med å sette ambisiøse klimamål uten tydelig innhold en kan styre etter. Spørsmålene under er derfor en test alle virksomheter bør stille seg, for å vite om de legger klima-planer som er i tråd med Paris-avtalen:
Vil klodens mål om å ikke varme opp atmosfæren med mer enn 1.5 grader nås om alle følger din oppskrift?
Hvilke klimagasser skal kuttes? Kun C0-2 eller andre klimagasser også?
Når skal målet nås?
Skal man fjerne eller kompensere utslipp?
Skal man kun måle direkte utslipp eller også indirekte utslipp?
