Det er langt større krav til dokumentasjon og sporbarhet for naturfibre som bomull (ca. 20 %) og ull (ca. 1 %).
En ny rapport fra bomullsbransje-organisasjonen Bremen Cotton Exchange, “Fiber Traceability – a Vehicle to Ensure Sustainability or Injustice?”, stiller spørsmål ved om dagens praksis gir et riktig bilde av bærekraft i tekstilbransjen.
Her i Norge har en rekke organisasjoner slik som Naturvernforbundet, Framtiden i Våre hender, Fæbrik, Forbrukerrådet og Forbrukerforskningsinstituttet kritisert polyester for å øke overforbruk og klimagassutslippene med uttak av olje, mikroplast forurensing og manglende regulering. Med EU tekstilstrategi og ESPR (økodesignforordningen) vil det settes krav til design, produksjon, vask og avfallshåndtering og Norge er omfattet.
Åpenhetsloven lovpålegger risikobaserte aktsomhetsvurderinger og virksomheter som kjøper tekstil eller produserer bør sjekke ekstra nøye om polyester er risikokartlagt og hvilke tiltak som eventuelt bør settes inn.
Et skjevt bærekraftsbilde
Rapporten argumenterer for at bærekraftsarbeidet i stor grad er rettet mot sporbarhet i naturfibre, særlig bomull, mens miljø- og risikofaktorer knyttet til polyester i mindre grad blir undersøkt.
Dette kan føre til et skjevt bilde av hva som faktisk er bærekraftig. Når ett materiale underlegges strenge krav og et annet i liten grad vurderes, kan både reguleringer og beslutninger bli basert på et ufullstendig grunnlag.
Forfatterne peker også på at polyester i prinsippet ikke er vanskeligere å spore enn bomull. Produksjonen er konsentrert i få land og hos et begrenset antall aktører, noe som i teorien kan gjøre sporbarhet enklere.
Jomfruelig polyester: mye kjemikaliebruk og store klimautslipp
Det meste av polyesterproduksjonen er såkalt «jomfruelig» polyester, det vil si produsert fra nye fossile råvarer som olje og gass. Denne delen av verdikjeden spores sjelden.
Dermed diskuteres bærekraft i tekstiler ofte uten å koble materialene tilbake til:
- fossil utvinning
- kjemikaliebruk
- klimautslipp
Dette er et sentralt poeng i rapporten: at råvaregrunnlaget i polyester i liten grad inngår i vurderingene.
hver eneste vask, men tilhørende store skader på natur. økosystemer og livsformer. (Kilde: Drepende kledelig – Sannheten om klærne dine, Niels Chr. Geelmuyden)
Resirkulert polyester – en bedre løsning?
Resirkulert polyester (ofte kalt rPET) trekkes ofte frem som et bærekraftig alternativ, men rapporten nyanserer dette bildet:
Kun 12 % av polyesteren er resirkulert. Men hele 98 % av dette kommer fra plastflasker. Flaskene tas dermed ut av et mulig lukket kretsløp.
I tillegg peker rapporten på utfordringer som utslipp av mikroplast ved bruk og vask og avhengigher av fortsatt produksjon av jomfruelig plast. Forfatterne hevder derfor at resirkulert polyester i praksis er «jomfruelig polyester – ett steg unna».
Betydelige miljø- og risikofaktorer
Rapporten løfter frem flere forhold som ofte får lite oppmerksomhet:
- Over 2500 kjemikalier brukes i produksjon av polyester
- Rundt 800 av disse er klassifisert som svært farlige
- Vannavtrykket for polyester kan være 5–7 ganger høyere enn for bomull per kilo fiber
- En femtedel av global polyesterproduksjon er knyttet til olje og gass fra sanksjonerte land
Dette understreker at polyester kan være forbundet med betydelige miljø- og risikoforhold, til tross for at det ofte omtales som et mer «kontrollerbart» materiale.
Konsekvenser for regulering og beslutninger
Når sporbarhetskrav i hovedsak rettes mot enkelte fibre, kan det gi skjev regulering og konkurransevilkår og feil prioriteringer i bærekraftsarbeid, hevder forfatterne. Og det blir vanskelig for innkjøpere og konsumenter å ta bærekraftige beslutninger.
Polyester er i praksis plast som smeltes, trekkes til fibre og spinnes til garn – ofte fra knuste plastflasker. Flakene tørkes og smeltes ved høy temperatur. Den smeltede plasten presses gjennom små hull (spinneret) og det dannes tynne tråder som blir til fiber. Produksjon er billig (noe forbrukerne profitterer på), men har store miljøkonsekvenser.
Tre råd ved innkjøp av tekstiler med polyester
Bærekraft handler ikke bare om det vi kan dokumentere – men også om det vi velger å undersøke.
1. Ikke anta at polyester er “lav risiko”
Syntetiske fibre kan innebære betydelige miljø- og kjemikalierisikoer, som ofte er mindre regulert enn for naturfibre.
2. Still krav til kjemikalier og dokumentasjon
Resirkulert polyester kan inneholde uønskede kjemikalier og bidra til mikroplastforurensning. Etterspør:
- oversikt over kjemikaliebruk
- testing og standarder
- informasjon om opprinnelse og produksjon
3. Still de samme kravene til syntetiske som til naturlige fibre
Sporbarhet, dokumentasjon og aktsomhet må gjelde på tvers av materialer.
Se forbi «resirkulert»-merket og undersøk hva materialet faktisk består av.
