Denne vinteren har vi fått vært studentpraktikanter hos Etisk handel Norge. I løpet av perioden har vi undersøkt hvordan vårt eget universitet, OsloMet, og andre norske offentlige universiteter forholder seg til samfunnsansvar og etisk handel i deres anskaffelser. Samtlige av universitetene bruker flittig ordet bærekraft på sine nettsider, men det ser ut som om bærekraften bare strekker seg til undervisning og forskning, og ikke når frem til universitetenes drift og innkjøp.
Høy risiko for brudd på menneskerettigheter
Det er ofte lang vei og mange ledd fra råvare til ferdig produkter som kjøpes av universitetene. Med så lange leverandørkjeder er risikoen for brudd på menneskerettigheter svært stor. Satt på spissen kan man si at dersom man ikke aktiv arbeider med å forhindre menneskerettighetsbrudd, så vil det forekomme. Dette gjelder ikke bare ved innkjøp av spesielle og sjeldne varer, for eksempel er bananer en vare forbundet med svært stor risiko for blant annet barnearbeid, brudd på arbeiderrettigheter og lønn under minstelønn (DFØ).
Brudd på menneskerettigheter i leverandørkjedene er altså svært utbredt, og offentlige innkjøpere kan ikke være sikre på at menneskerettighetsbrudd ikke forekommer i deres anskaffelser. Nettopp derfor er det viktig at de tar dette på alvor, og fremmer handel som tar hensyn til mennesker, samfunn og miljø. Uten tilstrekkelig kartlegging av risiko i leverandørkjeder og retningslinjer for hva som skal gjøres når brudd blir oppdaget, medvirker i verste fall universitetene til menneskerettighetsbrudd og kan sies å bryte norsk lovgivning.
Hva er idealet?
Idealet er basert på OECD sin Aktsomhetsmodell, som er et verktøy som legger frem en klar fremgangsmåte for både private og offentlige aktører for hvordan handle etisk. Målet er ikke å være perfekt, fordi det i praksis er tilnærmet umulig å ha full kontroll på hele leverandørkjeden sin. Målet er heller åpenhet, ansvar og vilje til å arbeide for å overholde sitt samfunnsansvar.
Helt sentralt er også at etisk handel ikke bare skal være enda et punkt på en sjekkliste, men noe som preger den fullstendige innkjøpspraksisen. Retningslinjer er essensielle å ha i bunn, men har ingen hensikt dersom det ikke fører til endringer i praksisen.
Loven om offentlige anskaffelser
Universitetene er omfattet av Loven om Offentlige anskaffelser §5 om miljø, menneskerettigheter og andre samfunnshensyn. Der står det at offentlige oppdragsgivere skal “ha egnede rutiner for å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter ved offentlige anskaffelser der det er en risiko for brudd på slike rettigheter». Ordbruken «egnede rutiner» er ikke veldig spesifikk og er dermed åpen for noe tolkning. I vår kartlegging av norske universiteter ser vi at det finnes svært mange tolkninger av hva som er «egnet». Noen velger å gjøre sitt beste for å sikre respekt for grunnleggende menneskerettigheter i sine anskaffelser, andre behandler det som et nødvendig onde og nedprioriterer det så langt det er mulig.
For å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter i anskaffelsene sine burde en oppdragsgiver sørge for et godt forarbeid, presise krav i kontrakter, og minst like viktig; oppfølging av kontrakter med høy risiko for brudd på etiske, sosiale og klimamessige krav.
Praksis som vekker oppsikt
Vi gjennomførte en kartlegging hos de største norske offentlige universitetene, for å finne ut hvordan de jobber med å fremme menneskerettigheter i deres anskaffelser. Vi har sett på både på skrevne retningslinjer og andre dokumenter de var villige til å vise oss, samt hva de selv fortalte om hva de gjør i praksis. En gjenganger hos flere er at de har menneskerettigheter og etisk handel innlemmet i retningslinjer, kontraktsvilkår og interne sjekklister, men at det skorter når det kommer til den faktiske praksisen.
Ett av universitetene, som tilsynelatende har gode retningslinjer i forkant av anskaffelser, sier de ikke har rutiner for å følge opp avtaler med høy risiko for brudd på menneskerettigheter. De stoler altså mer eller mindre blindt på at menneskerettighetsbrudd ikke forekommer, selv i anskaffelser hvor det er grunn til å tro at risikoen for dette er høy. Dette må kunne sies å være brudd på Loven om offentlig anskaffelser §5. Noe som også samsvarer med funnene fra modenhetsundersøkelsen til DFØ fra 2022, som avslørte at ivaretakelse av grunnleggende menneskerettigheter blir nedprioritert i innkjøps-Norge.
Et annet universitet sier at de har rutiner for å følge opp kontrakter i etterkant av kontraktsinngåelse der det er høy risiko for menneskerettighetsbrudd, men når de blir spurt om å oppgi et konkret eksempel på en gang de har valgt å følge opp, svarer det at det er svært sjeldent de har høyrisikoanskaffelser og at de derfor ikke har noen eksempler på dette. Det krever ikke mer enn et kjapt søk på Doffin, før vi finner at dette ikke stemmer, og at det aktuelle universitetet har gjort flere høyrisikoanskaffelser det siste året. Flere av anskaffelsene er riktignok relativt små, likevel er det oppsiktsvekkende at universitetet ikke kan gi oss ett eneste eksempel på at de har fulgt opp innkjøpene.
Fagansvarlig for innkjøp ved universitetet sier selv at selskapene de kjøper varer fra er “store seriøse selskaper, så de må man bare stole på”. Dette forteller om manglende forståelse av risiko for menneskerettighetsbrudd, og ansvarsfraskrivelse når det kommer til å arbeide med det.
Dråpen i havet
Noen av universitetene sier det ordrett, mens hos andre leser vi det mer mellom linjene. Generelt virker det som at holdningen er at de bare er dråpen i havet, og verken har betydning eller påvirkningskraft. Dette er en feil og skremmende holdning, ettersom vi vet at det offentlige er Norges aller største kunde, og kjøper for 750 milliarder kroner årlig. Dette betyr både stor mulighet og stort ansvar for å fremme hensyn til mennesker og samfunn. Det er ikke slik at en aktør alene kan fikse opp i en hel leverandørkjede, og vi forventer heller ikke at universitetene skal få til det umulige. Det vi derimot forventer er at universitetene tar sin del av ansvaret, og gjør alt i sin makt for å bidra til trygge og bærekraftige leverandørkjeder for mennesker, samfunn og miljø.
Trengs løft fra ledelsen
Vi har ingen intensjon om å henge ut innkjøpsrådgiverne ved de ulike universitetene. Vårt inntrykk er at de både ønsker og forsøker så langt det er mulig å gjøre en god jobb, men at det er et stort sprik mellom hva de ønsker, og hva de har ressurser og kompetanse til å få til. Her trengs det at ledelsen ved universitetene viser at de tar menneskeretter på alvor, ved å prioritere tilstrekkelig med ressurser og kompetanseheving, slik at menneskerettigheter ikke lenger blir nedprioritert. Man kan ikke lenger lukke øynene og håpe på det beste når vi vet hvor utbredt menneskerettighetsbrudd er, også i universitetenes egne leverandørkjeder.
Studentpraktikantes arbeid:
- Amanda Olli Husum og Simon Burø Ågren har de siste månedene vært studentpraktikanter hos Etisk handel Norge, og gjennom dette gjennomført en kartlegging av følgende universiteter:
- OsloMet, Universitetet i Agder, Universitetet i Tromsø, Universitetet i Sørøst Norge og Nord Universitet.
- Flere av de norske universiteter er medlemmer i Etisk handel Norge og gir ut medlemsrapporter hvert år, og har derfor ikke vært del av denne kartleggingen:
- Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Universitetet i Stavanger, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU)
