Arkiver: artikler

• 

Vannforvaltning i leverandørkjeden kan både påvirke bedrifters risikobilde  og bidra til brudd på menneskerettighetene. 70 prosent av verdens vannforbruk går til jordbruk, 20 prosent til industri og kun 10 prosent til hushold og annet bruk.

Hva er egentlig Verdens vanndag? Her får du svar: #WorldWaterDay2019

Det er blitt gjort fremskritt på FNs bærekraftmål 6, men fremdeles lever 2.1 milliarder mennesker uten sikre vannkilder, og marginaliserte grupper forsømmes. UN Water stiller krav om at marginaliserte gruppers behov skal dekkes, og at deres stemmer blir hørt i beslutningsprosesser. Som viktige beslutningstagere innen den internasjonale utviklingsagenda, har næringslivet et ansvar for å hindre overtramp av marginaliserte grupper, blant dem urbefolkninger, etniske eller religiøse grupper, flyktninger, kvinner, barn og funksjonshemmede.

Vannkrevende industri

Overforbruk og forurensning av vann er et problem i flere produksjonsland. Utfordringer rundt vanninntak, forbruk og utslipp av vann kobler næringslivsaktører direkte opp mot lokalbefolkningens vanntilgang. Flere industrier og produksjonsprosesser er svært vannkrevende og kontroll på vannforbruk i produksjon er viktig.

I tekstilindustrien er særlig bomullsproduksjonen vann- og sprøytemiddelkrevende. Produksjon av ett kilo bomull krever 20 000 liter vann.

Forurensning av vann kan blant annet skje ved bruk av kjemikaler i produksjon og manglende håndtering av avfallsvann. Uaktsom bruk eller dårlig håndtering av vannressurser, med ulykker som resultat, kan få uønskede konsekvenser både for virksomheten og dem som rammes.

På kort sikt kan vannproblematikken føre til direkte økonomiske konsekvenser for produksjon av «dine» varer i form av bøter fra myndighetene, krav om å rense vannkilde, tvangsnedleggelse eller midlertidig stans av virksomhet og motstand lokalt. På lengre sikt kan overforbruk av vann føre til at grunnvannet synker og lede til tørke.

God praksis i leverandørkjeden

Næringslivets aktiviteter behøver ikke å være en del av utfordringen, men kan være løsningen dersom virksomheten drives på en god måte. Dette innebærer å forsikre seg om forsvarlig praksis i hele leverandørkjeden og hos samarbeidspartnere. Valg av produkter og materiale på bakgrunn av produksjonsforhold samt valg av leverandører blir da viktig.

Å ta tak i vannproblematikken og sanitære forhold handler også om likestilling og utdanning, så vel som helse. Mangel på rent vann og dårlige sanitetsforhold har store helsemessige konsekvenser, og kvinner og barn er spesielt sårbare. I områder hvor vannutfordringene er store er som regel kvinner ansvarlige for vannhenting.  Manglende toaletter på skoler hindrer jenters utdannelse.

Vannmangel flytter folk

Vannmangel og tørke eller forurensning av vannkilder ødelegger også levebrødet til bl.a småskala bønder. Ekstrem tørke, mangel på rent vann, dårlige sanitære forhold og utdanningsmuligheter samt tap av levebrød kan fordrive folk fra sine opprinnelige hjem og resultere i en økning av migranter og flyktninger. Å «sikre bærekraftig vannforvaltning og tilgang på rent vann og gode sanitærforhold for alle» handler om sikkerhet, verdighet og rettferdighet og har stor påvirkning på andre bærekraftmål. Derfor er det fundamentalt for global utvikling.

Artikkelen er skrevet av Hanna Diesen. Hun er student ved Utviklingsstudier, OsloMet, og har praksisplass hos IEH.

• 

De fleste norske bedrifter kjøper råvarer eller ferdige produkter fra land hvor arbeids- og miljølovgivningen er svakere enn i Norge. Det øker risikoen for brudd på rettigheter i leverandørkjeden. Mange slike brudd kan adresseres gjennom forbedringsarbeid i samarbeid med produsent. Andre brudd er så alvorlige at det ikke er tilstrekkelig å sette i gang tiltak for å forhindre at de gjentas, bruddet må rettes opp for eksempel ved kompensasjon eller en offentlig beklagelse. Hvilke brudd som omfattes, vil variere ut ifra kontekst og alvorlighetsgrad, men kan for eksempel dreie seg om diskriminering, trakassering og vold, tvangsarbeid og gjeldsslaveri, barnearbeid, alvorlige HMS-brudd eller alvorlig miljøforurensning.

Hva er gjenoppretting?

Gjenoppretting kan innebære økonomisk erstatning eller kompensasjon, en offentlig beklagelse, rehabilitering, endringer på ledelsesnivå, eller at en skade på annet vis rettes opp og det tas steg for å forhindre at det samme kan skje igjen.

Aktsomhetsvurderinger er metoden for ansvarlig forretningspraksis. Det er en risikobasert tilnærming for å respektere og ivareta mennesker, samfunn og miljø i egen virksomhet og i hele verdikjeden. Som medlem av IEH arbeider bedrifter og organisasjoner etter denne metoden. Gjenoppretting er en sentral del av bedrifters aktsomhetsvurderinger for ansvarlig næringsliv.  Mer informasjon om aktsomhetsvurderinger og gjenoppretting finner du i den nylig publiserte OECDs veileder for aktsomhetsvurderinger for ansvarlig næringsliv – en innføring. Denne veilederen vil være IEHs hovedverktøy for medlemmer fremover.

FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (UNGP), som er fremforhandlet av verdenssamfunnet, er tydelige på at både stater og næringslivet har ansvar for at ofre for brudd på menneskerettigheter som følge av næringsvirksomhet får tilgang til gjenoppretting. Likevel er det i dag få ofre for rettighetsbrudd som faktisk får dette. En ny veileder utarbeidet av IEHs britiske søsterorganisasjon, ETI, i samarbeid med eksterne eksperter, gir bedrifter praktiske råd til hva de bør gjøre for å oppfylle sin del av ansvaret.

Fordeler for næringslivet

Ifølge ETI og ekspertgruppa som har utviklet veilederen, er det flere fordeler ved å ha tydelige interne retningslinjer for gjenoppretting som følges opp, og evalueres jevnlig:

• Bedriften møter sin forpliktelse til å beskytte menneskerettigheter;
•  Leverandører vet hva som forventes og hva som vil skje dersom alvorlige brudd avdekkes, dette bygger tillit og forståelse;
• Konflikter løses på et tidligere stadium;
• Ved å vise handling og ta ansvar kan bedriften unngå potensielle rettslige følger der det er mulig.

Gjenoppretting – steg for steg

Veilederen oppfordrer bedrifter til å ta følgende steg for å oppfylle sitt medansvar for gjenoppretting ved rettighetsbrudd i leverandørkjeden:Ta ansvar – bedriftens ansvar for gjenoppretting må forankres på ledernivå. Sett av nødvendig tid og ressurser til å utvikle en god, tilpasset strategi for hva din bedrift skal gjøre når det avdekkes alvorlige brudd i leverandørkjeden.

Evaluer eksisterende muligheter for gjenoppretting & samarbeid med lokale og internasjonale partnere – finn ut om staten har mulighet og kapasitet, og viser vilje, til å ta nødvendige steg for å beskytte rettigheter og sørge for gjenoppretting ved behov. Prioriter land basert på risiko for alvorlige brudd. Sørg for at bedriftens policy for gjenoppretting komplimenterer, ikke underbygger, statlige- eller fagforeningsmekanismer.

Sørg for gjenoppretting når skade har skjedd – når du får melding om alvorlige brudd, finn ut mer om hva som har skjedd, hvem ofrene er og hva de ønsker. Vær proaktiv og samarbeid med relevante partnere. Veilederen gir mer informasjon om hvordan bedrifter bør respondere.

Test og evaluer – sørg for god dialog med ofre og andre relevante aktører om responsen dere har valgt og hvordan den fungerer. Evaluer og gjør endringer ved behov.

Hvordan klage?

Det er viktig å tenke på hvordan arbeidere eller andre berørte kan klage eller varsle dersom de opplever rettighetsbrudd. En klagemekanisme er en viktig del av bedrifters gjenopprettingsstrategi. Den beste og mest effektive måten for arbeidere å varsle om brudd på rettigheter, er gjennom sosial dialog. Veilederen oppfordrer de fleste bedrifter til å ta del i og støtte klagemekanismer som implementeres av eksterne organisasjoner, for eksempel en fagforening, NGO eller flerpartsinitativ. Det viktigste er at mekanismen fungerer for de berørte, slik at de kan varsle trygt og at klager blir tatt på alvor.

Hvem har ansvaret?

Mange bedrifter synes det er vanskelig å vite hvilket ansvar de har for brudd i egen leverandørkjede. Dette er særlig tilfelle dersom bruddet skjer hos en produsent de ikke har et eierforhold til. ETIs veileder går ikke spesifikt inn på denne ansvarsfordelingen, men gir praktiske råd om hva alle bedrifter bør ha på plass for å sikre at ofre for rettighetsbrudd får gjenoppretting. Uavhengig av din bedrifts størrelse og forretningsmodell er det viktig å ha et bevisst forhold til dette; en policy for gjenoppretting bør for eksempel dekke hvordan bedriften forholder seg til en leverandør som ikke tar ansvar dersom et alvorlig rettighetsbrudd oppdages.

I saker hvor det kreves gjenoppretting skilles det mellom bedrifter som har forårsaket eller bidratt til skade, og hvorvidt bedriften har et direkte forretningsforhold til de som har forårsaket skaden. Figuren under gir en oversikt over ansvarsfordeling og bør være et utgangspunkt i utarbeidelsen av en strategi for gjenoppretting. Denne er hentet fra OECD Due Diligence Guidance for Responsible Business Conduct 2018, hvor du kan finne mer informasjon. 

Ta gjerne kontakt med din rådgiver dersom du har spørsmål eller ønsker å diskutere gjenoppretting.

ETI-veilederen Access to remedy: practical guidance for companies, finner du her:

• 

For virksomheter og deres leverandørkjeder betyr #Balanceforbetter å sikre like muligheter for kvinner i arbeidslivet, samt realisere deres rettigheter.

Når kvinners helse, trivsel, og tilgang til muligheter undertrykkes går det utover deres produktivitet og effektivitet, noe som skader bedrifter. Å ignorere kjønnsforskjeller og ulikheter kan eksponere bedrifter for produksjons- og leveringsutfordringer, flaskehalser og ineffektivitet i leverandørkjeden.

Lave lønninger og utrygge jobber

Globaliseringen har skapt millioner av arbeidsplasser for kvinner som tidligere har manglet mulighet til å delta i arbeidslivet.  Det estimeres at ca. 190 millioner kvinner jobber i globale leverandørkjeder. Tilgangen til anstendig, lønnet arbeid er nøkkelen til å styrke  kvinners økonomiske, sosiale og politiske deltakelse. Dessverre viser utviklingen at disse jobbene i for mange tilfeller er i uformell sektor, midlertidige, deltid eller sesongbasert hvor mulighet for anstendige arbeidsvilkår er lav. I en rekke produksjonsland er dette knyttet opp til sosiokulturelle normer, holdninger og forventninger rundt ulønnet arbeid i hjemmet som ansees som kvinnens ansvar. Dette hemmer kvinners muligheter til å påta seg stillinger med økt ansvar og til å jobbe overtid hvis de frivillig ønsker å påta seg det. En ny ILO studie, A Quantum leap for gender equality: For a better future of work for all, publisert i dag viser at dette punktet  blokkerer likestillingen i arbeidslivet.

Rapporten viser at over de siste 20 årene har tiden kvinner bruker på ubetalt omsorg  og husholdningsarbeid såvidt blitt redusert mens menns bidrag har økt med kun åtte minutter per dag. Med denne utviklingen vil det ta mer enn 200 år å oppnå likestilling i dette arbeidet. Konsekvensen er at kvinners muligheter til økt deltakelse i arbeidslivet uteblir. 

Begrenset kjennskap til egne rettigheter og lavere forhandlingsmakt er faktorer som hindrer kvinners avansement. Andre barrierer inkluderer restriksjoner for kvinner til å bevege seg fritt, mangel på trygg offentlig transport til og fra arbeidsplassen, som begrenser valgmuligheter og tvinger dem inn i utrygge og lavtlønnede jobber. 

Selv om både menn og kvinner opplever vold og trakassering på arbeidsplassen, så er kvinner mer utsatt for seksuell trakassering og vold som inkluderer seksualiserte kommentarer, tvangsarbeid, overgrep og voldtekt. 

Økt likestilling er bra for «business»

Business caset er krystallklart – næringslivet kan ikke utvikle seg hvis halvparten av befolkningen ikke inkluderes. En McKinsey studie viser at hvis kvinners deltakelse i den globale økonomien var lik menns ville det bidratt med så mye som US$28 trillioner til årlig bruttonasjonalprodukt, tilsvarende den kombinerte BNP for verdens to største økonomier USA og Kina. Forskning viser at bedrifter som har forpliktet seg til likestilling utkonkurrerer andre. At investering i likestilling er bra for «business» finnes det nå mengder av dokumentasjon på, også spesifikt på fabrikk- og plantasjenivå som er relevant for virksomheter.

I den globale utviklingsagendaen er likestilling ansett som avgjørende og «crosscutting» for å kunne oppnå FNs bærekraftmål, med mål 5 som tar for seg styrking av kvinners rettigheter spesifikt.

Samtidig er fordelene for næringslivet med økt likestilling på arbeidsplasser mange: økt produktivitet og kvalitet, redusert «turnover» av arbeidskraft og et sunnere arbeidsmiljø..  

Hva bør virksomheten gjøre for å styrke kvinners rettigheter i leverandørkjeden?

Integrer kjønnsperspektivet i virksomhetens strategiske arbeid med ansvarlig forretningspraksis, gjennomgående i hele aktsomhetsvurderingen. Se på retningslinjene for etisk handel, sourcing-praksis, risikokartleggingen og forbedringsarbeidet.

1.       Kvinners rettigheter i retningslinjer for etisk handel

Kvinners rettigheter og spesifikke utfordringer kvinner har på arbeidsplassen blir i retningslinjene for etisk handel ofte adressert i begrenset form. BSR har utviklet en nyttig veileder som ser på likestillingsperspektivet i retningslinjene for etisk handel. For eksempel kan det vurderes å utvide retningslinjene til å inkludere kvinnespesifikke rettigheter på arbeidsplassen som ammetid, fødselspermisjon, barnehage, tilgang på rene toaletter og ekstra muligheter for pauser under mensen. Evt. kan man vurdere en policy som tar for seg kvinners rettigheter spesielt.

 2.       Kjønnsaggregertdata i risikokartlegging

En nylig analyse utført av BSR på en av de mest brukte sosialrevisjon-databasene avdekket at av 235 000 avvik identifisert i 87 000 revisjonsrapporter (mellom 2014-2017), var det kun 935 kjønnsspesifikke avvik rapportert. Dette utgjør 0,4% av totale avvik. Topp tre kjønnsspesifikke avvik var relatert til brudd som lett kan identifiseres av en revisor, gjennom visuell observasjon; mangel på kvinnelige og mannlige toaletter (46%), eller gjennom dokumentsjekk på mangel av policy for diskriminering (19%) og seksuell trakassering (13%). Avvik og brudd relatert til diskriminering av gravide, forekomst av seksuell trakassering og tilgang til karriereutvikling var i betydelig mindre grad identifisert og rapportert.

Dette eksempelet illustrerer behovet for at virksomheten i større grad begynner å se på kjønnsspesifikk data i risikokartlegging generelt og spesielt i sosiale revisjoner. BSR har utviklet en veileder for det siste som tar for seg hvorfor og hvordan kjønnsperspektivet kan integreres i metoden og prosessene i en sosial revisjon. For eksempel – sender vi mannlig revisorer for å gjennomføre arbeiderintervjuer om seksuell trakassering? Er våre revisjonsfirmaer gode nok på å ivareta kjønnsperspektivet?

I aktsomhetsvurderinger har FN og OECD tydelig definert kvinner som en sårbar gruppe i leverandørkjeder som virksomheten må ta spesielt hensyn til i risikokartleggingen. Virksomheten burde derfor sikre at den potensielle eller faktiske risikoen for negativ påvirkning en har også blir vurdert ut ifra hvordan kvinner berøres. Interessentinvolvering av NGOs, fagforeninger og andre eksperter i dette arbeidet er kritisk.

 3.       Sourcingstrategi og innkjøpspraksis

Still deg spørsmålet – hvordan tar våre minimumskrav til leverandør opp i seg kjønnsperspektivet? Setter vi krav til økt andel kvinnelige mellomledere, har vi krav om at kvinner skal ha like muligheter for forfremmelse som sine mannlige kollegaer? Har vi krav til andel kvinner i lederstillinger? I valget mellom to leverandører legger vi ordren hos den som har en mer ambisiøs plan for å styrke kvinners rettigheter? Bidrar vår sourcingstrategi til å løfte frem kvinnelige entreprenører? 

Videre er det anbefalt å se på egen innkjøpspraksis. Hvis kvinnelige arbeidere må jobbe overtid som resultat av ordreendringer og korte leveringsfrister, har de tilgang på sikker transport hjem? Mange kvinner oppgir at de opplever veien hjem fra jobb etter overtid når det er mørkt som farlig, da sannsynligheten for overgrep og voldtekt øker. Får kvinner utbetalt sitt rettmessige krav om overtidsbetaling?

 4.       Øk leverandørers og arbeidernes kunnskap om viktigheten av likestilling

I en rekke produksjonsland vil sosiokulturelle og/eller religiøse normer og holdninger definere leverandørers og arbeideres oppfatning av likestilling. Det er derfor viktig at man i tillegg til retningslinjer for etisk handel og eventuell policy på kvinners rettigheter investerer i et langsiktig opplærings- og holdningsarbeid. Alle interessenter på en fabrikk eller plantasje må få opplæring i likestilling og atferdsendring for at en slik investering skal gi avkastning. Det finnes en rekke opplæringsprogrammer som kan være relevante for dere. Ta kontakt med IEH for mer informasjon.

Hvis du som IEH medlem ønsker å styrke virksomhetens arbeid for likestilling og styrking av kvinner rettigheter i leverandørkjeden ta kontakt med din rådgiver for støtte.