Bilprodusenten Tesla har i nesten tre år stått i konflikt med den svenske fagforeningen IF Metall om blant annet retten til tariffavtale og kollektive forhandlinger. Forrige uke ble streiken avsluttet siden de fagorganiserte ble kjøpt ut. Til slutt var det ingen fagorganiserte som krevde tariffavtale og dermed ikke grunnlag for å fortsette streiken.
1.5 årslønner for å slutte
I stedet for at arbeidsgiver Tesla skrev under på en tariffavtale, valgte Tesla å tilby de streikende arbeiderne en massiv sluttpakke for å si opp stillingene sine permanent.
Ifølge opplysninger fra Sveriges Radio fikk de rundt 80 streikende mekanikerne tilsvarende halvannet års lønning mot at de forlot selskapet øyeblikkelig og uten videre krav. Utkjøpet skal ha kostet elbilgiganten rundt 67 millioner svenske kroner inkludert arbeidsgiveravgift.
– Vi kan slå fast at Tesla er så sterke motstandere av tariffavtaler at de heller kjøper ut ansatte som er fagforeningsmedlemmer, enn å gi dem trygge vilkår. Det mangler sidestykke i det svenske arbeidslivet, sier IF Metalls forhandlingsleder Simon Pettersson, til nrk.no.
Når det ikke lenger var noen fagorganiserte streikende igjen i selskapet, falt grunnlaget for streiken bort, og IF Metall måtte innstille alle aksjoner.
Fagorganiserte kjøpes
Tesla-saken er et eksempel på hvordan økonomisk makt brukes til å omgå grunnleggende arbeidstakerrettigheter, når en virksomhet har nok ressurser og sterk nok ideologisk motstand mot organisering.
Selvsagt er det ikke fagforeningsplikt til å ha tariffavtale, og det er en demokratisk rett til å velge å organisere seg. Men når de fagorganiserte krever tariffavtale og har tilstrekkelig representasjon, ofte 10% eller mer av de ansatte innenfor tariffområdet, og Tesla nekter dem, er dette et alvorlig angrep på den nordiske modellen. For mange kan Tesla-saken fremstå som en svensk arbeidslivskonflikt. For oss i Etisk handel Norge er det langt mer enn det.
Fagforeningsfrihet og retten til kollektive forhandlinger
Fagforeningsfrihet og retten til kollektive forhandlinger er ikke bare et spørsmål om nasjonale arbeidslivsmodeller. Det er anerkjente menneskerettigheter, forankret i ILOs kjernekonvensjoner, OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper og FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter. Det er også prinsipp nummer to i i Etisk handel Norges egen Code of Conduct for medlemmer. Medlemmer har også forpliktet seg til å støtte opp om fagorganisering i både egen virksomhet og i leverandørkjeden.
Mer sårbare arbeidere uten fagforeninger
Når retten til organisering svekkes, svekkes også en av de viktigste mekanismene arbeidstakere har for å beskytte seg mot utnyttelse, usikre arbeidsforhold og maktmisbruk. Derfor bør denne saken vekke oppmerksomhet langt utover verkstedene til Tesla i Sverige.
Arbeidernes stemme svekkes
Mange av Etisk handel Norges medlemmer arbeider hver dag med aktsomhetsvurderinger i komplekse globale leverandørkjeder. I slike prosesser blir uavhengige demokratisk valgte fagforeninger ofte omtalt som en av de viktigste indikator på om arbeidstakere faktisk har en stemme. Når ansatte kan organisere seg, velge sine representanter og forhandle kollektivt, får arbeiderne bedre lønns- og arbeidsvilkår, og virksomheter tilgang til informasjon om risiko som ellers aldri ville kommet opp til overflaten. Når denne stemmen forsvinner, blir det også vanskeligere å avdekke andre brudd på rettigheter.
Retten til å organisere seg er forutsetningen for andre rettigheter
Det er nettopp derfor OECD trekker frem meningsfull interessentdialog mellom arbeidstakere og deres representanter som en sentral del av ansvarlige aktsomhetsvurderinger. Retten til å organisere seg er ikke bare ett hensyn blant mange. Den er ofte en forutsetning for at andre menneskerettigheter skal kunne ivaretas.
Knuser fagorganisering bærekraft?
Under Arendalsuka i år arrangerte Etisk handel Norge seminaret «Knuser fagorganisering bærekraft? Når konkurransekraft, geopolitikk og arbeidstakerrettigheter kollidere.
Der ble en analyse presentert av våre medlemmers svar i den årlige, offentlige medlemsrapporten hva de gjør for aktivt å støtte fri fagorganisering og kollektive forhandlinger, eller, der lovverket ikke tillater dette, andre former for demokratisk valgt arbeidstakerrepresentasjon. På den ene siden har de fleste av disse en formell forankring via policyer eller retningslinjer (68%) og minst ett operativt virkemiddel (64%). På den andre siden, det er et gap mellom formelle krav og aktiv støtte (et mindretall beskriver direkte støtte som opplæring (5%), fagforeningssamarbeid (3%), globale rammeavtaler eller programmer for sosial dialog).
I panelsamtalen var budskapet tydelig: Fagorganisering er ikke et sidespor i aktsomhetsarbeidet, men en forutsetning for at det skal fungere i praksis.
Bærekraftsjef Marcus Hartmann fra H&M trakk frem flere konkrete tiltak H&M arbeider med for å styrke arbeidstakernes mulighet til å organisere seg og bli hørt. Blant annet viste han til betydningen av langsiktige leverandørrelasjoner, samt selskapets globale avtale med IndustriALL Global Union og IF Metall, som har vært på plass i over ti år og blitt videreutviklet gjennom perioden.
I panelsamtalen deltok Fawsi Adem (LO-sekretær og styremedlem i Etisk handel Norge), Trine Lise Sundnes (Stortingsrepresentant Arbeiderpartiet og leder av Europabevegelsen), Heidi Furustøl (daglig leder i Etisk handel Norge), Andrés López (seniorrådgiver i Etisk handel Norge) og Marcus Hartmann (bærekraftssjef i H&M).
Nettopp derfor er utviklingen i Tesla-konflikten så oppsiktsvekkende. Mens mange virksomheter arbeider for å styrke arbeidstakernes kollektive stemme som en del av sitt ansvarlighetsarbeid, har Tesla brukt betydelige ressurser på å motarbeide den.
Signaleffekten er stor
Spørsmålet etter Tesla-saken er derfor større enn om ett selskap vant og én fagforening tapte. Spørsmålet er hva som skjer dersom flere globale selskaper kommer til samme konklusjon: At det er billigere å kjøpe seg ut av konflikten enn å anerkjenne arbeidstakernes kollektive stemme. Hvis dette blir den nye normalen, utfordres ikke bare den svenske eller norske modellen. Da utfordres også en grunnleggende forutsetning for ansvarlig næringsliv, både i Norden og globalt.
Fellesskapets styrke måles først når det settes på prøve. Denne gangen gjaldt det svenske bilarbeidere. Neste gang kan det være arbeidstakere i en leverandørkjede i Asia, Afrika, Latin-Amerika eller Europa som står uten noen til å tale deres sak. Også mange av de rettighetene vi i dag tar for gitt i Norge, som trygge arbeidsforhold, medbestemmelse og anstendige lønns- og arbeidsvilkår, er resultatet av generasjoners kamp og organisering. Dersom sterke selskaper kan velge bort denne dialogen uten konsekvenser, utfordres ikke bare fagbevegelsen. Da utfordres selve grunnlaget for et ansvarlig arbeidsliv.
Hvis arbeidstakerrettigheter kan kjøpes bort, er de ikke lenger rettigheter, men kostnadsposter. Det bør bekymre langt flere enn fagbevegelsen.
