Kampen mot barnearbeid
Fundamentet for Initiativ for etisk handel, som for fem år siden ble omdøpt til Etisk handel Norge (EHN), startet på begynnelsen av 90-tallet. På den tiden var det 250 millioner barnearbeidere i verden, og 80.000 nye kom til hver dag. Det ble stadig mer oppmerksomhet rundt barnearbeid og at våre varer kunne være laget av små barn som burde gått på skolen.
– Dette slo så hardt at bedriftsledere i H&M, IKEA og andre store selskaper sa at dette vil de ikke bli koblet til. De begynte å snuse på samarbeid med fagbevegelsen og frivillige organisasjoner, sier Iversen.
Men den internasjonale fagbevegelsen slet med å bli godtatt som en part i avtaler med virksomheter og store selskaper, selv for ILOs kjernekonvensjoner. Regler for forhandlingsrett, forbud mot barnearbeid og lignende skulle bare gjelde på globalt nivå, og ikke på bedriftsnivå.
– Vi laget en strategi hvor vi la inn en kile der det smertet mest, nemlig barnearbeid, sier Leif Iversen, som den gang jobbet i internasjonal avdeling i LO.
Bedriftene trengte hjelp for å unngå barnearbeid
Kampanjen til den internasjonale fagbevegelsen førte til at FNs spesialorgan for arbeidsspørsmål, ILO i 1999, med Leif Iversen i salen, som en av LOs representanter, enstemmig vedtok konvensjon 182 mot de verste formene for barnearbeid.
I arbeidet mot barnearbeid opplevde LO også i økende grad at arbeidsgivere kommuniserte at de ikke ønsket å bli forbundet med dette, eller brudd på grunnleggende arbeidstakerrettigheter i sin alminnelighet. Samtidig ga de klart uttrykk for at de ikke visste hvordan de skulle håndtere utfordringen i praksis og at de trengte hjelp, sier Iversen. De gav klart uttrykk for at de trengte hjelp, sier Iversen.
Initiativet fra UK
I 1997/98 tok Christian Aid initiativ til en handlelappkampanje, ”Supermarket campaign”. Her ble forbrukere oppfordret til å samle kvitteringer fra supermarkedene og putte dem på bøsser som Christian Aid hadde satt opp. Målet var enkelt: Vise konkret hvilken kjøpekraft som lå bak kravet om å ta hensyn til menneskerettigheter og miljø. De britiske supermarkedkjedene ble oppfordret til å melde seg inn i det nystartede Ethical Trading Initiative (ETI), for å forplikte seg til en prosess for forbedringer av arbeidsforhold og miljø.
Kampanjen i Storbritannia ble en gigantisk suksess, som mobiliserte hundretusener av forbrukere. Flertallet av britiske supermarkedkjeder meldte seg inn i ETI, og la grunnlaget for etisk handel vi i dag ser tydelig hos kjeder som Tesco, Marks & Spencer og flere andre.
Kirkens Nødhjelp og LO frontet kampanjen sammen
Kirkens Nødhjelp fikk nyss om ideen og tenkte de ville gjøre noe av det samme. De tok kontakt med NRKs gravende og legendariske journalist Erling Borgen, men som nå jobbet for seg selv, og spurte om han kunne bidra til en slik kampanje.
Erling Borgen mente at LO måtte være med på en slik kampanje for å få større gjennomslag. I løpet av rekordfart sa LO ja til ideen. KrF hadde bistandsministeren, og Kirkens Nødhjelp hadde kontakter inn i politikken.
Leif Iversen i LO og Fredrik Gjernes og Asle Stalleland fra Kirkens Nødhjelp la deretter strategien for veien videre og bestemte så følgende:
- Vi ønsker å opprette et norsk ETI – Initiativ for etisk handel
- Vi ønsker å fokusere på dagligvarebransjen først
- Vi vil forhandle og drive kampanje parallelt fram mot opprettelsen av IEH
- Vi vil skamløst kopiere Christian Aid-kampanjen med kassalapp-samling
Samarbeid med LO
– KN og LO lagde en felles kampanje, fikk statsråden opp på TV og vi fikk 1 million kroner til oppstart, forteller Iversen, som i dag jobber i kommunikasjonsselskapet Nucleus.
LO så på etableringen av Initiativ for etisk handel som en mulighet til å svare på henvendelsene fra arbeidsgiverne.
– Nå kunne LO bidra til å lage avtaler og verktøy hvor de ulike partene kunne sitte ned rundt samme bord og finne praktiske løsninger. Partssamarbeid har LO lang tradisjon for og erfaring med, så her følte LO at de kunne bidra med konkret erfaring, forteller Iversen.
Måtte ha med COOP og Virke
Det var to forutsetninger for at etableringen skulle lykkes:
– Vi måtte ha med oss COOP og Virke. Vi var en representant fra hver, laget stiftelsesdokumentet og etablerte Initiativ for etisk handel. En del av dagligvaremedlemmene i Virke følte seg presset inn, sier Iversen.
– Det ble nedsatt en arbeidsgruppe som skulle utarbeide både vedtekter og etiske retningslinjer for organisasjonen. Jeg ble spurt om å bli daglig leder, og beroliget dem med at de skulle få hjelpe til med etisk handel i leverandørkjeden.
Hjelp til dagligvarebransjen – ingen boikott
Det ble understreket at kampanjen ikke skulle være noen boikott-kampanje mot kjeder i Norge eller mot leverandører i utviklingsland. «Det primære mål er å skape bevissthet hos bransje og forbrukere rundt tema ”rettigheter og produksjon”, samt å hjelpe dagligvarebransjen til å kvalitetssikre sin egen importvirksomhet slik at man ikke formidler varer som er produsert under umenneskelige forhold,» ble det skrevet i stiftelsesdokumentet.
Krevende saker
– Uenigheter og eventuelle funn av barnearbeid og brudd på menneskerettigheter skulle tas på bakrommet. Målet var selvsagt at det ikke skulle forekomme.
– Coop ble tatt med buksene nede fordi noen varer ble produsert i Burma. Kirkens Nødhjelp lurte på hva vi nå gjør? Kan vi kritisere et annet medlem offentlig? Vi laget varslingssystem: Om et medlem går ut mot et annet, forteller man det først til medlemmet slik at det kan forbedre seg. Og vårt felles målet var jo at medlemmene hele tiden skulle forbedre seg.
– Norsk Folkehjelp kom med veldig tidlig. De spilte en viktig rolle med å pushe og utfordre andre medlemmer. Om ingen tør å pushe blir det en død organisasjon, så må en ha arenaer for å snakke sammen etterpå, sier Leif Iversen.
Utfordringer og løsninger
– Vi hadde ikke eksplisitte gode svar. La oss sette oss ned ved samme bord og lage felles regler og verktøy. Derfor ble det kalt et initiativ. Flere andre aktører synes dette var spennende. BodyShop og Stormberg kom med tidlig. De så at de trengte et sted å henvende seg med leverandørkjeden.
UD støttet opp om initiativet
Før stiftelsesmøte, nærmere bestemt den 7. november 2000, søkte også Kirkens Nødhjelp og LO i fellesskap UD om penger, og fikk innvilget støtte til stiftelsesarrangementet, samt oppstart av sekretariatet.
Kirkens Nødhjelp kjørte en kampanje på bananplukkere i Costa Rica og druer fra Sør-Afrika. Erling Borgen lagde TV-reportasjer fra bananplantasjene og druefarmene, og det populære TV-programmet FBI (Forbrukerinspektørene), svarte med å lage et helt temaprogram om Initiativ for etisk handel før oppstarten. FBI satte i gang en e-postkampanje for å få de andre kjedene til å melde seg inn. Snart kom også Norgesgruppen og den gang Hakon-gruppen med. Etter omkring to tusen forbruker-eposter på under en uke, trykket sjefene i Rema 1000 på ”reply to all” knappen med beskjeden: Vi melder oss inn i IEH!
– I denne verden vi lever i nå, trenger vi mer enn noen gang Etisk handel Norge. Det vakre med EHN er at det er en frivillig organisasjon hvor bedrifter, offentlig sektor og organisasjoner går sammen om forbedringer. Verdien av et slikt partnerskap som vi har i Norge er at man setter seg ned rundt samme bord. Norge er et levende bevis på hva det er mulig å få til fordi vi snakker sammen. Det er en vakker historie, avslutter Leif Iversen, som ledet Initiativ for etisk handel de første seks årene.
