Det viser en ny rapport fra British Institute of International and Comparative Law (BIICL). Forskerne har undersøkt hvordan den norske åpenhetsloven, den tyske og franske aktsomhetslovgivningen og amerikanske importforbud mot varer produsert med tvangsarbeid virker for menneskene som lovene skal beskytte.
Studien omfatter blant annet ti casestudier fra bananproduksjon i Costa Rica, hanskeindustrien i Malaysia og sykkelindustrien i Taiwan. Forskerne har også intervjuet 32 personer med erfaring fra tvangsarbeid eller arbeidslivsutnyttelse og gjennomført fokusgrupper med 34 arbeidere på palmeoljeplantasjer i Malaysia.
Forskerne understreker samtidig at datagrunnlaget er begrenset. Funnene bør derfor leses som indikasjoner på virkninger, ikke som dokumentasjon på den samlede effekten av lovene.
Konkrete forbedringer for arbeidstakere
Rapporten viser flere eksempler på at lovgivningen har bidratt til tilbakebetaling av rekrutteringsavgifter, etterbetaling av lønn, økonomisk kompensasjon og bedre arbeidsforhold.
Tilbakebetaling av rekrutteringskostnader kan være særlig viktig for migrantarbeidere. Mange har tatt opp lån for å betale mellommenn for å få arbeid. Gjelden kan gjøre dem avhengige av arbeidsgiveren og hindre dem i å forlate en utnyttende arbeidssituasjon. Fagforeninger og sivilsamfunn spiller samtidig en viktig rolle. De bruker lovverket til å legge press på selskaper og myndigheter og bistår arbeidere som selv har begrensede muligheter til å fremme klager. Fagorganisering og kollektive forhandlinger er et eget viktig prinsipp som medlemmene i Etisk handel Norge forplikter seg på.
Mer reparasjon enn forebygging
De positive resultatene gjelder imidlertid ikke alle. Rapporten finner mest dokumentasjon om arbeidere som er synlige, formelt ansatt eller organisert. Kunnskapen er svakere om blant annet arbeidere i uformell sektor, urfolk og enkelte etniske minoriteter.
Tiltakene kommer dessuten ofte etter at skaden har skjedd. Rekrutteringsavgiften blir tilbakebetalt etter at arbeidstakeren har havnet i gjeld, eller lønn blir utbetalt etter at den har vært holdt tilbake.
Forskerne finner mindre dokumentasjon på at lovgivningen har endret de underliggende forholdene som skaper risiko for utnyttelse.
Fra prosess til resultater
Et hovedbudskap i rapporten er derfor at virksomhetenes aktsomhetsarbeid i større grad bør vurderes ut fra hva som faktisk endrer seg for berørte mennesker.
Det er ikke nok å vise til retningslinjer, risikovurderinger, leverandørkrav og opplæring. Virksomhetene bør også kunne svare på spørsmål som:
- Ble risikoen redusert eller krenkelsen stanset?
- Fikk berørte personer gjenoppretting?
- Ble arbeidernes erfaringer brukt i utformingen av tiltak?
- Ble innkjøps- eller rekrutteringspraksisen endret?
- Var forbedringen varig?
Dette forutsetter også større medvirkning fra arbeidstakere og andre rettighetshavere. De berørte kan ha kunnskap om hvor risikoen oppstår, hvorfor kontrollsystemer ikke fungerer og hvilke tiltak som faktisk kan forbedre situasjonen.
Relevant for evalueringen av åpenhetsloven
Rapporten er ikke en evaluering av den norske åpenhetsloven, men funnene er relevante for diskusjonen om lovens effekt.
Rapporten peker blant annet på at Forbrukertilsynets håndheving så langt ikke har dokumentert gjenoppretting for berørte rettighetshavere. Den viser også til KPMGs evaluering fra 2024, der virksomhetene oppga gjenoppretting som den minst tydelige delen av aktsomhetsvurderingene. Få virksomheter beskrev konkrete tilfeller av gjenoppretting.
Dette peker mot en viktig utfordring også i Norge: Virksomhetene bør i større grad dokumentere hvilke resultater aktsomhetsarbeidet gir for mennesker, ikke bare hvilke rutiner de har etablert.
Hva betyr dette for norske virksomheter?
Rapporten peker særlig på fem læringspunkter:
- Dokumenter resultater, ikke bare rutiner. Vis hvilke konkrete forbedringer aktsomhetsarbeidet har bidratt til.
- Involver berørte arbeidstakere. Tiltak og gjenoppretting bør utvikles sammen med dem som rammes.
- Sørg for trygge klagemekanismer. Arbeidere må kunne varsle uten risiko for represalier.
- Vurder utilsiktede konsekvenser. Tilbaketrekning fra risikoområder kan i enkelte tilfeller gjøre utsatte arbeidere enda mer sårbare.
- Samarbeid om varige løsninger. Fagforeninger, sivilsamfunn og andre virksomheter kan være viktige samarbeidspartnere.
Fakta om rapporten
- Rapporten er utarbeidet av British Institute of International and Comparative Law og finansiert gjennom Modern Slavery and Human Rights Policy and Evidence Centre.
- Studien omfatter ti casestudier, blant annet fra banansektoren i Costa Rica, hanskeindustrien i Malaysia og sykkelindustrien i Taiwan.
- Forskerne intervjuet 32 personer med erfaring fra tvangsarbeid og arbeidslivsutnyttelse og gjennomførte fokusgrupper med 34 arbeidere på palmeoljeplantasjer i Malaysia.
- Studien omfatter blant annet den norske åpenhetsloven, aktsomhetslovgivning i Frankrike og Tyskland og amerikanske importforbud mot varer produsert med tvangsarbeid.
- Forskerne understreker at kunnskapsgrunnlaget og antallet deltakere er begrenset. Funnene bør derfor betraktes som indikative, ikke konklusive.
- Les mer på temasiden til Policy & Evidence Centre.
- Last ned hele rapporten.
