Motebransjens skyggesider

To nye rapporter fra Amnesty som bygger på intervjuer og undersøkelser blant arbeidere i 20 fabrikker i fire land, avslører lave lønninger, usikre ansettelsesforhold, diskriminering og systematisk undertrykking av arbeidernes rett til organisering. 

Motebransjen må ta sin del av ansvaret

Politisk rådgiver Beate Ekeløve-Slydal fra Amnesty mener motemerkene må gjøre mer for å fremme organisasjonsfrihet og anstendige arbeidsforhold i leverandørkjedene sine.

– Rapportene identifiserer hvordan dagens modell med komplekse leverandørkjeder og privatisert revisjon i bransjen pulveriserer ansvar og tillegger arbeidet til de hovedsakelig kvinnelige tekstilarbeiderne lav verdi. Dette er utfordringer som moteindustrien må ta tak i ved roten, sier Beate Ekeløve-Slydal.

Retten til fagforening – et systematisk brudd

I alle de fire landene som er med i undersøkelsen, Bangladesh, India, Pakistan og Sri Lanka, rapporteres det om at arbeidere som forsøker å danne eller bli med i fagforening blir møtt med trusler, trakassering, oppsigelser eller i enkelte tilfeller, vold.

– I såkalte “Special Economic Zones” (SEZ) – der mye klesproduksjon foregår – er det juridiske og administrative barrierer som i praksis forhindrer fagforening eller streik, sier Ekeløve-Slydal.

– Myndighetene må ta mer ansvar og legge til rette for at lovgivning og praksis fremmer arbeidernes stemme og en lønn og leve av. De må innføre faglige rettigheter i EPZ-spesielle økonomiske soner. Inntil disse har fått innført organisasjonsfrihet er mitt råd til bedrifter unngå EPZ, sier daglig leder i Etisk handel Norge, Heidi Furustøl.  

Skjer også positive endringer

Furustøl mener det er for lite fokus på fagorganisering i leverandørkjeden og hilser velkommen Amnestys rapporter, men funnene må nyanseres.

– Retten til å organisere seg er ett viktig prinsipp som våre medlemmer har forpliktet seg til. De skal aktivt «støtte opp om retten til fri fagorganisering og andre former for demokratisk valgt arbeidstakerrepresentasjon i egen virksomhet og i sin leverandørkjede», sier Furustøl.

– Organisasjonsfrihet og kollektive forhandlinger er nøkkelen til å sikre andre arbeidstakerrettigheter. Vi har utviklet ressurser og veiledere om organisasjonsfrihet, og etablert arbeidsgrupper for levelønn og innkjøpspraksis som på sikt vil bedre arbeidsforholdene. I Bangladesh støtter vi prosjekter finansiert av Norad som fremmer sosial dialog, demokratiske valg av arbeiderrepresentanter, kvinnelige mellomledere og nulltoleranse for seksuell trakassering. Prosjektene viser gode resultater på disse fabrikkene, og at langsiktige leverandørforhold kan skape reelle forbedringer – og bidra til demokratibygging nedenfra.

En kvinne­dominert og sårbar arbeidsstyrke

Tekstil- og klesindustrien i Sør-Asia er i stor grad drevet av kvinner — ofte migranter fra landsbygda med liten makt.

Rapporten peker på at kvinner er sterkt underrepresentert i ledende stillinger, og risikerer systematisk diskriminering, trakassering — både fysisk og seksuelt — uten reell kanal for klage eller beskyttelse.

Siden mange mangler skriftlig kontrakt, kan de få sparken om de organiserer eller krever bedre forhold. Den juridiske beskyttelsen er svak, spesielt for de som arbeider uformelt eller fra hjemmene sine.

De internasjonale motehusene må stille krav

– I dag blir ikke arbeidsgivere, fabrikkeiere og ledere som undertrykker organisasjonsfriheten og legger til rette for utnyttelse av arbeiderne, straffet. Disse må ta sitt ansvar, samtidig som de vestlige moteselskaper må gå fra symbolsk ansvar til å bruke makt for at arbeiderne som syr klærne deres skal få innfridd grunnleggende arbeiderrettigheter, få betalt for jobben de gjør og kunne melde seg inn i fagforeninger. sier den politiske rådgiveren i Amnesty.

India strammer inn, Bangladesh blir mer demokratisk

Både Bangladesh og India scorer dårligst på verdens verste land for arbeidere, men der lovgivningen i Bangladesh er blitt mer arbeidervennlig, strammer India inn retten til fagorganisering og streik.

-Bangladesh har gått fra å være et autoritært regime hvor fabrikkeierne har hatt politisk majoritet i parlamentet, undertrykt sivilsamfunn og fagforeningsledere, til etter studentrevolusjonen, en positiv overgangsfase til demokrati og organisasjonsfrihet, sier Furustøl.

Åpenhetsloven gir push i riktig retning

– Åpenhetsloven pålegger våre medlemmer og andre bedrifter å gjøre aktsomhetsvurderinger på menneskerettigheter i leverandørkjeden. Dette er komplekse utfordringer i produsentland, samtidig som lovreguleringer gir ekstra push for forbedringer hos leverandørene.

Ethical Trading Initiativ (ETI), som er Etisk handel Norges søsterorganisasjon i Storbritannia har gjennomgått rapportene sammen med Amnesty International.

Som  kommentar til rapportene understreker ETI at det kreves målrettet innsats for å bedre arbeidsforholdene på fabrikkene: både fra stater, merkevarer, detaljister og leverandører. Et slikt ansvar kan ikke hvile på enkeltaktører alene.

Internasjonale merker og komplekse leverandørkjeder – diffuse ansvarsforhold

Amnesty peker på at forretningsmodellen bak “fast fashion” bygger på lange, komplekse leverandørkjeder — med fabrikker, underleverandører, sub-kontrakter, ofte spredt over flere land.

Mange store merker har “retningslinjer for menneskerettigheter” og “Etiske retningslinjer for leverandører» (Code of conduct for Suppliers); like fullt finner Amnesty at dette i praksis sjelden fører til reell forbedring i fabrikkene.

Hva avslører Amnesty-rapportene?

Rapportene bygger på intervjuer og undersøkelser utført mellom september 2023 og august 2024 i 20 fabrikker i fire land (Bangladesh, India, Pakistan og Sri Lanka), med til sammen 88 intervjuer — to tredjedeler av dem med kvinner.

I rapporten Stitched Up: Denial of Freedom of Association for Garment Workers in Bangladesh, India, Pakistan and Sri Lanka forteller arbeidere om en konstant frykt: “når vi organiserer oss, blir vi sparket”, “når vi streiker, blir vi arrestert eller slått” dette er beskrivelser som vitner om sterk undertrykkelse i fabrikkene.

Et system som hviler på utnyttelse

Ifølge rapportene henger undertrykkelsen tett sammen med hele forretningsmodellen i moteindustrien. Den globale kjeden — fra fabrikk i Sør-Asia til butikk i Europa og USA — bygger på lave kostnader, raske leveranser og fleksibel arbeidskraft.

Store klesmerker og forhandlere har ofte egne “retningslinjer for menneskerettigheter”. Men i praksis viser Amnesty at slike retningslinjer sjelden fører til reell beskyttelse for arbeiderne — fordi leverandørkjeden er lang og kompleks, og revisjoner ofte er kortvarig og lett å omgå.

Amnestys sju anbefalinger til motebransjen

Amnestys anbefalinger til motebransjen er at de store motehusene må gå fra symbolsk ansvar til å bruke sin makt for å få til endringer. De må ta ansvar for en bransje de tjener penger på. Amnesty kommer med følgende konkrete anbefalinger:

1. Respekter organisasjonsfrihet

De internasjonale motehusene må:

• Anerkjenne retten til at arbeidere kan organisere seg og forhandle kollektivt.
• Sikre at leverandører ikke straffer arbeidere for fagforeningsarbeid.

2. Ta ansvar

Amnesty mener at:

• Moteselskaper kan ikke fraskrive seg ansvar for forhold hos leverandører.
• Selskapene må være sitt ansvar bevisst: Kontraktene og innkjøpspraksisen deres påvirker lønn, tempo og sikkerhet til arbeiderne.
• “Det er leverandørens ansvar om noe galt skjer” er ikke en gyldig unnskyldning.

3. Reformér innkjøpspraksisene

Selskapene bør:

• Betale priser som dekker levelønn og anstendige arbeidsforhold.
• Slutte med hasteordrer, plutselige kanselleringer og prispress.
• Inngå lengre kontrakter som gir stabilitet og rom for forbedringer.
• Ikke bruke kort leveringstid og lave priser som standardkonkurranse.

4. Ikke stol blindt på revisjoner

Amnesty er tydelig på at:

• Tradisjonelle fabrikkrevisjoner ofte ikke fanger opp fagforeningsknusing, trakassering og fryktkultur.
• Arbeidere tør ikke være ærlige når ledelsen er involvert.
• Selskapene må bruke uavhengige fagforeninger og arbeiderorganisasjoner som informasjonskilder.

5. Gjør klageordninger reelle og trygge

Selskapene må:

• Ha tilgjengelige, trygge og anonyme kanaler for varsling.
• Beskytte varslere mot represalier.
• Sørge for at klager faktisk etterforskes og følges opp.
• Gi arbeiderne innsikt i hvordan sakene håndteres.

6. Bruk makt og innflytelse aktivt

Amnesty anbefaler at selskapene:

• Bruker sin forhandlingsmakt mot leverandører som bryter rettigheter.
• Stanser samarbeid med gjengangere som nekter endring.
• Samarbeider med fagforeninger, lokale organisasjoner og menneskerettighetsgrupper.
• Offentlig støtter arbeiderrettigheter – også når det er politisk sensitivt.

7. Sikre åpenhet og etterprøvbarhet

Selskapene bør:

• Publisere leverandørlister.
• Være åpne om funn fra revisjoner og tiltak.
• Gjøre det mulig for uavhengige aktører å etterprøve praksis.
• Rapportere på risiko – ikke bare suksesshistorier.