< Kom i gang

Offentlig virksomhet

Offentlige anskaffelser og menneskerettigheter

I Norge, som i en rekke andre land, brukes betydelige summer på offentlig innkjøp av varer og tjenester. Det er godt dokumentert at mange varer og tjenester som anskaffes over offentlige budsjetter er tilvirket – eller blir utført – på en måte som bryter med grunnleggende menneskerettigheter. Eksempler er tvangs- og barnearbeid i produksjon av medisinsk forbruksmateriell,  ekstrem overtid og lave lønninger i produksjon av tekstiler og arbeidstøy, tvangsarbeid og inhuman behandling av migrantarbeidere fra Nord-Afrika og Øst-Europa i innhøsting av frukt og grønt i Sør-Europa, for å nevne noe. Kommuner, fylkeskommuner og statlige virksomheter er i leverandørkjeder der grunnleggende rettigheter brytes.

En undersøkelse av Etisk handel Norge av 620 høyrisikoanskaffelser i offentlig sektor i perioden 2009 – 2014 viste en positiv utvikling i anvendelsen av gode etiske krav i slike anskaffelser, blant annet tekstiler, IKT og lekeplassutstyr. Til tross for en positiv utvikling var status i 2014 at gode krav kun ble anvendt i 55 % av risikokjøpene. I nær halvparten var det ingen krav, eller mangelfulle krav. Etisk handel Norge og Difi har undersøkt status per 31.12.2016. Resultatet var tilnærmet uforandret.

§5 i lov om offentlige anskaffelser pålegger offentlige oppdragsgivere å ha egnede rutiner for å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter i anskaffelser der det er risiko for brudd på slike rettigheter. §5 springer ut av artikkel 18.2 i EUs innkjøpsdirektiv fra 2014, som igjen har FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter som overbygning. Prinsipp 6 angår offentlig innkjøp:

“States should promote respect for human rights by business enterprises with which they conduct commercial transactions”.

Seriøse bedrifter er positive til reguleringer, som §5. De, som oppdragsgivere, deler ideen – og målet – om at varer og tjenester som leveres til offentlig sektor skal være produsert under anstendige og lovlig forhold. Samtidig er de klare på oppdragsgivere også har et ansvar. I noen anskaffelser er det rimelig å legge stor vekt på pris, i andre kan det være kontraproduktivt. Sterk vekt på pris øker risiko for oppdragsgivers indirekte medvirkning til brudd på grunnleggende arbeidstaker- og menneskerettigheter. Både oppdragsgivere og leverandører har ansvar for å unngå slik medvirkning.

§5 er rettslig etterprøvbar

§5 er et skal-krav. Plikten – når vi snakker om grunnleggende menneskerettigheter – består i at oppdragsgiver skal ha egnede rutiner som fremmer respekt for grunnleggende menneskerettigheter ved anskaffelser der det er en risiko for brudd på slike rettigheter. En rimelig tolkning er at anskaffelsesstrategi og handlingsplaner er sentralt og en forutsetning. Dette er også tydelig uttalt fra konkurransepolitisk avdeling i Nærings- og fiskeridepartementet.

Videre, og som en logisk følge av ordlyden i paragrafen, vil oppdragsgiver måtte vurdere risiko. Det er med andre ord vanskelig se for seg oppfyllelse av §5 uten å gjøre risikoanalyser. Vurderer oppdragsgiver risikoen for brudd i en anskaffelse som høy eller svært høy, må han eller hun iverksette tiltak. Et eksempel kan være stille etiske krav som kontraktsvilkår. Når oppdragsgiver stiller krav må kravene følges opp. I lys av dette er «rutiner for å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter i risikoanskaffelser» mer forpliktende enn kun å vedta strategier og handlingsplaner for etisk handel.

Lenger ned på siden kan du laste opp vår veileder, som trinn for trinn tar deg gjennom anskaffelsesprosessen på en måte som ivaretar ansvaret oppdragsgivere har knyttet til §5.

Mangelfull oppfølging

Mangel på ressurser og kunnskap er hovedgrunnen til at svært få oppdragsgivere følger opp de etiske kravene på en god og systematisk måte i kontraktsfasen. Det er bakgrunnen for at Etisk handel Norge tok initiativ til et pilotprosjekt i 2018 der samordning og samarbeid om oppfølging er i sentrum. Les mer om “Bærekraft 17” til høyre i menyen.