De aller fleste har fått med seg at solceller er beheftet med en viss risiko. Det har vært en eksplosiv vekst i etterspørselen etter solceller i Norge og antall leverandører har økt kraftig. Globalt er produksjonen av solceller mangedoblet samtidig som prisen er redusert dramatisk. Kina står for nesten all denne produksjonsveksten, og dominerer totalt markedet for levering av solceller til installatører i Norge.
Av Jonas Ådnøy Holmqvist, seniorrådgiver Etisk handel Norge
Overhengende risiko for å medvirke til tvangsarbeid
En vesentlig andel av solcellepaneler som produseres i Kina produseres i Xinjiang-provinsen, eller med silisium fra denne provinsen. Provinsen er fokusområdet for tvangsarbeidsprogrammene som er iverksatt for å assimilere Uighur-befolkningen og andre minoriteter i Kina. Bruk av tvangsarbeid på anlegg som produserer paneler, og særlig komponenten silisium er godt dokumentert. Forskere ved Sheffield Hallam university viser i sin siste rapport publisert sommeren 2023 hvordan leverandørkjeder i Kina blir stadig mindre transparente.
Å anskaffe solceller har en overhengende risiko for å direkte bidra til brudd på menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. En rekke offentlige anskaffelsesmiljøer har jobbet spesifikt med denne problemstillingen de siste årene. Det ble kjent i september i fjor at Universitetet for Miljø og biovitenskap (NMBU) stoppet sin planlagte anskaffelse av solceller på grunn av uakseptabelt høy risiko for tvangsarbeid. Statkrafts håndtering av risiko ble slått stort opp i Dagens Næringsliv i vår. De fikk da sterk kritikk av Professor Laura Murphy og daglig leder i Etisk handel Norge Heidi Furustøl.
Stiller strengere krav i kontraktene
Samtidig kommer det tydelige politiske signaler om at mer solceller på bygg er ønsket. Statsbygg har møtt denne utfordringen ved å stille utvidede krav i konkurranser og kontrakter (TU.27.06.23). Statsbygg krever at de som leverer solceller skal oppgi adresse for alle produksjonsledd. Ved å stille dette kravet kan man utelukke paneler laget i Xinjiang eller med silisium fra denne regionen. Bærekraftsdirektør Anders Fylling understreker at oppfølgingen av leverandører med høyrisiko er basert på kontraktskravet for ivaretakelse av grunnleggende menneskerettigheter fra DFØ og Etisk handel Norge.
Lillestrøm kommune har også stilt spesifikke krav til etisk handel i en anskaffelse av solceller som nå ligger ute. Lillestrøm kommune stiller kvalifikasjonskrav knyttet til aktsomhetsvurderinger og ber blant annet tilbydere om beskrivelse av hvordan leverandøren vil innhente og vedlikeholde oversikt over opprinnelsesland og produksjonssteder for varene leverandøren tilbyr. Kommunen vil ut over kvalifikasjonskravene vekte oppfyllelse av etiske tildelingskriterier med 50 %.
Å utelukke produksjon i Xinjiangprovinsen vil redusere risikoen vesentlig for å kjøpe paneler produsert med tvangsarbeid i produksjon eller leverandørkjeden. Samtidig er det viktig å være klar over at kjennskap til adressen på produksjonen selvsagt ikke fjerner all risiko knyttet til for eksempel mangelfull HMS, brudd på overtidsregler og fravær av frie fagforeninger er andre kjente brudd i kinesisk produksjon. Den kinesiske statens tvangsarbeidsprogrammer finnes også utenfor delstaten Xinjiang. Dette er derfor også en risiko i andre delstater, men med lavere forekomst.
Kan markedet svare?
Norske selskap som handler direkte fra leverandører i Kina vil trolig ved å forespørre kunne få informasjon om hvilke fabrikker panelene er produsert på. Det er imidlertid krevende å få informasjon om hvor innsatsfaktorene til panelene kommer fra. Ytterligere kompliserende er det at strukturen i leverandørkjedene er forskjellig. Noen ytterst få fabrikker har hele produksjonen fra råstoffet silisium, via barrer (ingots) og wafere til moduler og paneler. Mens andre produserer paneler og får moduler eller wafere fra underleverandører. Underleverandører kan også endres over tid og å kartlegge leverandører av komponenter bakover i tid kan vise seg å ikke være gjennomførbart for norske kunder.
Enkelte aktører har i dag god oversikt over fabrikker de får paneler fra, og de mest fremoverlente jobber for å kunne dokumentere komponenter eller i det minste utelukke leveranser av innsatsfaktorer fra Xinjiang. Hvordan det norske leverandørmarkedet responderer på disse informasjonskravene kan bli avgjørende for takten i installasjon av solceller i offentlig regi fremover.
Kina, EU og Norge
Det foregår noe produksjon av solceller utenfor Kina, men produksjon i andre asiatiske land eksporteres nesten utelukkende til USA som har innført strengere lovgivning enn vi har i Europa mot kinesisk tvangsarbeid. Mens USA alt har på plass en lov som forbyr import av produkter laget i Xinjang arbeider EU med en lov mot varer produsert med tvangsarbeid. Et lovforslag ble lagt frem i september 2022, men det er uklart når dette vil bli ferdig forhandlet. Euractiv siterer en kilde i det Europeiske parlamentet på at februar 2024 er en målsetting.
Det er et stort trykk for å få på plass en europeisk leverandørkjede som kan dekke hele produksjonen fra råvare til ferdig panel. Selskaper som Wacker, Norsun, Norwegian Crystals og Meyer Burger vil være viktige i oppbyggingen av denne kapasiteten. Anslag fra Mckinsey tilsier at de kan ha produksjonskapasitet på opp mot 20 GW i 2025, mot Kinas kapasitet på kanskje 400 GW årlig. Ifølge Solarpower Europe ble det til sammenligning installert 209 GW kapasitet i EU i 2022. Vi kan altså håpe på en produksjonskapasitet på under en tiendedel av det som monteres i EU.
Økt norsk og europeisk produksjon dekker ikke etterspørselen
Silisium utvinnes av kvarts, og Norge har og har hatt etablerte aktører innen foredling av silisium. Det finnes også aktive selskaper som produserer både ingots og wafere. Foredling av silisium, produksjon av barrer og ingots er energikrevende industri. Det har vært høye energipriser i Norge og Nord-Europa på grunn av Russlands gasskrig, og det gir en svært dårlig konkurransesituasjon med kinesiske leverandører som bruker kullkraft og lavt betalt arbeidskraft i produksjonen. En vekst i norsk deltakelse i leverandørkjedene er altså mulig – og burde prioriteres. Økt norsk og europeisk produksjon vil likevel neppe kunne møte hjemlig etterspørsel på overskuelig fremtid, kontroll med produksjonsforholdene for importerte paneler vil derfor være nødvendig også fremover.
