Initiativ for etisk handel

Bedre lønn er ikke nok

En fabrikkeier i Bangladesh økte lønningene til arbeiderne sine. Ledelse og arbeidere på andre fabrikker i området var ikke veldig begeistret for ideen. Han mottok dødstrusler.

Konstutuert daglig leder i Initiativ for etisk handel (IEH), Magne Paulsrud, har denne kronikken på trygg i Dagsavisen i dag 9. november:

Det er flott at barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen engasjerer seg i saken rundt underbetalte tekstilarbeidere i Kambodsja som produserer klær for H&M. Det skulle bare mangle. Forholdene er fullstendig uakseptable.

Til VG Nett sier kommunikasjonssjef i Hennes & Mauritz (H&M) Vibeke Holann at det er et bransjeproblem at minstelønn i mange land ikke er til å leve av. Det har hun helt rett i. Det er noe mange er klar over - og som har vært løftet frem med jevne mellomrom over flere år. Det viktige spørsmålet her er hva H&M, som en av de største globale aktørene, og de andre store merkevareselskaper har tenkt å gjøre for å endre på situasjonen. Det meste av ansvaret ligger hos merkevareselskapene, men fabrikkeiere og styresmaktene i produksjonslandene har også et ansvar.

Mange sier: Hvorfor ikke bare betale en høyere pris for varene? En høyere pris er helt nødvendig, men er ikke hele løsningen, selv om vi gjerne vil at en større andel av betalingen skal tilfalle arbeiderne. Fordi vi har råd til det, både forbrukerne og merkevareselskaper som H&M.

Problemet med lønn er komplekst og sammensatt. Det handler om hard internasjonal konkurranse mellom land og mellom produsenter, stor arbeidsløshet og barnearbeid som bidrar til å holde lønningene nede, vestlige merkevarer som ikke har direkte kont(r)akt med arbeiderne, svake fagforeninger med liten tilgang til informasjon og ikke minst: uenighet om hva en levelønn er i kroner, rupi og yuen. En annen viktig faktor er merkevareselskaper som presser priser.

Et annet problem knytter seg til eierforhold og lønnsfastsettelse. Merkevareselskapene eier ikke produksjonen. Det betyr at arbeiderne får lønn fra lokale fabrikker, ikke fra de vestlige selskapene. Nasjonale minstelønner i produksjonslandene fastsettes av nasjonale myndigheter, ikke av vestlige selskaper.

La oss illustrere litt av kompleksiteten, og dilemmaene, med noen eksempler:

1) Et av IEHs medlemmer - et selskap de fleste nordmenn kjenner - var villig til å betale mer til arbeiderne som laget deres produkter. Fabrikkledelsen var klar: Dette var en dårlig idé fordi det ville føre til streik og uro blant resten av arbeiderne, som laget klær for andre merkevareselskaper.

2) En fabrikkeier i Bangladesh økte lønningene til arbeiderne sine. Ledelse og arbeidere på andre fabrikker i området var ikke veldig begeistret for ideen. Han mottok dødstrusler.

3) For å sikre at en merpris går til arbeiderne, må dette kontrolleres. Slike kontrollmekanismer er dyre, med stor fare for korrupsjon, og dermed lite hensiktsmessige. På den annen side, uten kontroll kan påslaget like gjerne gå til ny Mercedes til fabrikksjefens kone.

Dette er ingen unnskyldning for å la være å gjøre noe, snarere tvert imot. Men det er viktig å ha med seg i diskusjonen. For å bedre forholdene er det nødvendig med samarbeid i bransjen, nasjonalt og internasjonalt, og ikke minst med lokale fagforeninger og sivilsamfunnsorganisasjoner. IEH spiller en viktig rolle i dette fordi vi samler de mest samfunnsansvarlige aktørene i bransjen i nettverk, vi samarbeider med andre organisasjoner og virksomheter internasjonalt for å bygge kompetanse om kompleksiteten og for å finne mulige løsninger, og vi spør produsenter i Kina, India, Vietnam og andre land om å komme med forslag til forbedringer.

Det er bra, og riktig, at statsråden utfordrer aktørene i bransjen, men en god diskusjon forutsetter kunnskap om kompleksiteten. Hun kan for eksempel utfordre bransjen på følgende:

1. Hva kan bransjen, nasjonalt og internasjonalt, gjøre i fellesskap for å heve minstelønnen gjennom påvirkning av myndigheter i produsentland?

2. Hvordan jobber bransjen med egen innkjøpspraksis? Er det for eksempel slik at innkjøpere kun premieres etter laveste mulig innkjøpspris uten å ta hensyn til hva det har å bety for lønningene til arbeiderne? Hvilken kunnskap har bedriftene (og produsentene) om hva det faktisk koster å produsere varene, og hvem tar risikoen ved valutasvingninger, endringer i råvarepriser og fraktkostnader?

3. Hva gjør bedriftene for å oppmuntre til fagorganisering og kollektive avtaler hos produsentene?

Bransjen bør på sin side utfordre statsråden på hva som skjer med integrering av etiske krav i offentlige innkjøp. De politiske signalene har vært tydelig i mange år, inkludert fra Thorkildsen sin forgjenger, men knapt noe skjer. Staten krever at bedrifter skal gjøre noe - i denne saken har de helt rett - men selv gjør de ikke noe. Hva om uniformer som kjøpes over offentlige budsjetter er produsert under samme elendige forhold som vi ser i Kambodsja?

Lønningene er lave, altfor lave, og det bør gjøres mer, mye mer. Arbeiderne fortjener en lønn å leve av, ikke en lønn å besvime av. IEHs medlemmer har forpliktet seg til å jobbe for en lønn som dekker grunnleggende behov, samt noe til sparing. Samtidig erfarer vi at det ikke finnes noen quick fix, i så fall hadde problemet vært løst. Men dette hindrer oss ikke i å fortsette å jobbe for en bedre hverdag for arbeiderne som lager dine og mine klær.

Publisert på Nye meninger,  Dagsavisens debattsider samme dag.