Initiativ for etisk handel

I overkant billig?

Både seriøse og useriøse leverandører leverer varer til offentlig sektor. Når sistenevnte har vunnet offentlige kontrakter, hvilket ofte skjer, er ikke konkurransen rettferdig. Det bidrar også til å skvise seriøse leverandører ut av markedet. Det er vel ikke meningen.

I forrige blogginnlegg skrev jeg om det ansvaret, og den muligheten, offentlige virksomheter har til å fremme en bedre og mer rettferdig handel. Dette handler ikke bare om at de som lager varene offentlige virksomheter forbruker, skal få sine grunnleggende rettigheter oppfylt. Det handler også om konkurranse på like vilkår. Slik er det ikke alltid, og leverandører fortviler.

Norske medier avslører titt og ofte lurendreiere, og det er særlig håndverksbedrifter og renholdsbedrifter som tas. De har vunnet offentlige kontrakter fordi de var billigst (også andre faktorer tillegges vekt, men pris er i særklasse det som veier tyngst), og de var billigere enn lovlydige konkurrentene, som fortviler.

Paradoksalt nok premieres useriøse leverandører - til de kastes ut - men inntil da har de spist seg fete. Samtidig skvises seriøse aktører ut av markedet. Moralsk sett er det – pent sagt - uheldig. Anskaffelsesfaglig strider det med et sentralt prinsipp i regelverket: Kravet til likebehandling.

Eksempelet over referer til kjøp av tjenester, men er ikke unikt. Det samme gjelder varekjøp. Mange varer produseres i det vi kan kalle risikoland, ofte under elendige forhold. Bedrifter kjøper billig stein, billig arbeidstøy, billige kontormøbler og andre billige varer og selger billig til offentlig sektor. Det er ofte en grunn til at det er billig. Samtidig leser vi rapporter om røffe, og langt fra lovlige, arbeidsforhold i de samme bransjene. Innen produksjon av forbrukerelektronikk, og offentlig sektor er storforbrukere av forbrukerelektronikk, er det ekstremt:

300 kinesiske arbeidere som setter sammen Apple-produkter truet nylig om å begå kollektivt selvmord hvis ikke lønningene ble hevet. Lønnen ble justert opp, heldigvis.

Konkurranse er bra og bidrar til lavere priser, men når pris langt på vei blir det eneste saliggjørende kan det få uheldige konsekvenser. I eksemplene over er alle tapere. Oppdragsgiver som må (bort)forklare seg; leverandøren som vant konkurransen i første omgang får kanskje ikke så mange nye oppdrag; arbeiderne som ikke fikk sine legitime rettigheter oppfylt, leverandører som tapte i konkurransen fordi de holdt seg innenfor loven; og konkurranse som virkemiddel for lav, men retterferdig, pris.

Det var vel ikke meningen?

Jeg sier ikke at useriøse aktører alltid vinner offentlige kontrakter, men det skjer litt for ofte. Hadde innkjøpere kunne spå om fremtiden ville de mest sannsynlig valgt annerledes, men siden de færreste av oss kan spå, må vi ty til andre virkemidler.

Jeg mener at leverandører må kvalifiseres utover standardkrav som HMS-attest, skatteattest, økonomi, osv. Oppdragsgivere bør i tillegg kreve at leverandører har rutiner og systemer som ivaretar forsvarlige arbeidsforhold i leverandørkjeden for de varene som skal anskaffes. På den måten reduseres sjansen for at en lurendreier vinner kontrakten, som en annen og lovlydig, men også konkurransedyktig, leverandør skulle hatt.

IEH, Helse Sør-Øst, Sykehuspartner og juridiske eksperter har utviklet et slikt krav.

Vi har også sørget for å forberede leverandørene. Samarbeid med leverandører er viktig. De seriøse ønsker det. Jeg er mer usikker på de useriøse, men de er heller ikke konkurransedyktige, eller?