Initiativ for etisk handel

Del 5: Norske bedrifter har moderne slaver – offentlig sektor kjøper varene

De færreste offentlige virksomhetene stiller krav, og enda færre følger opp kravene. Når vi vet at «moderne slaver» er utbredt i globale leverandørkjeder er det vanskelig å forstå. Ny lov om offentlige anskaffelser kan være avgjørende for varige endringer.

-  Offentlige virksomheter kjøper inn varer og tjenester for nærmere 500 milliarder kroner i året. De kjøper pc’er og bygger skoler, de kjøper sterile gummihansker til sykehus og vakre operahus, de anskaffer lekeapparater til barnehager og mat til kantiner på eldresentre. De bygger t-banenett og lager veier. Offentlig sektor kjøper alt tenkelig og utenkelig, forklarer Magne Paulsrud, seniorrådgiver i IEH, som har vært tett på temaet siden 2008.

Dette er femte og siste del i vår artikkelserie om moderne slaver og gir et innblikk i tvangsarbeid i offentlig sektor. Her kan du lese del 1 om tvangsarbeid, del 2 tvangsarbeid i jordbrukdel 3 tvangsarbeid i tekstil og del 4 tvangsarbeid i elektronikk.

I de tidligere sakene i denne serien har vi sett på noen spesifikke bransjer. I uttak av råvarer er særlig moderne slaveri og tvangsarbeid utbredt. Som Paulsrud sier:

- Det offentlige kjøper inn det meste, de inngår i disse leverandørkjedene.

Menneskerettigheter i offentlige anskaffelser

En undersøkelse av 620 høyrisikoanskaffelser i perioden 2009 – 2014 viser en positiv utvikling i anvendelsen av gode etiske krav i høyrisikoanskaffelser blant annet tekstiler, IT og lekeplassutstyr. Gode etiske krav innbefatter blant annet forbud mot tvangsarbeid.

Les rapporten her. Ny rapport med status per 31.12.2016 kommer våren 2017.

- Til tross for at flere og flere stiller krav som er en positiv trend , var status per 2014 at slike krav kun anvendes i 55 prosent av høyrisikoanskaffelsene. I nær halvparten stilles det altså ingen, eller mangelfulle krav, sier Paulsrud.

I januar 2017 trådte ny lov om offentlige anskaffelser (LOA) i kraft. §5 omhandler miljø, menneskerettigheter og andre samfunnshensyn. Denne sier at offentlige oppdragsgivere skal ha: «….(egnede) rutiner for å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter ved offentlige anskaffelser der det er en risiko for brudd på slike rettigheter.»

§5 er den norske oversettelsen av artikkel 18.2 i EUs innkjøpsdirektiv som ble vedtatt i 2014. Overbygningen til artikkel 18.2, og §5, er det internasjonale rammeverket for næringsliv og menneskerettigheter: UN Guiding Principles on Business and Human Rights (UNGP). Prinsipp 6 angår offentlig sektor: «States should promote respect for human rights by business enterprises with which they conduct commercial transactions”.

§5 er med andre ord ikke særnorsk. Alle land i Europa har, eller er i ferd med, å implementere artikkel 18.2 i sine respektive lovverk, sier Paulsrud.

Ordlyden varierer noe fra land til land.

Fant tvangsarbeid

I 2012 gjorde Sykehuspartner en større anskaffelse av kirurgiske instrumenter på vegne av alle foretakene i Helse Sør-Øst. Under kontraktoppfølgingen avdekket de brudd på ILOs kjernekonvensjoner: Leverandøren hadde hasteansatt flere hundre medarbeidere fra Vietnam for å øke produksjonen ved fabrikken i Malaysia, etter at en annen fabrikk brant ned i Thailand. Migrasjonsarbeidere er et særlig vanskelig tema i Malaysia, og det er ikke mulig å hente inn arbeidere uten å bruke agentfirma. Det ble funnet særlig tre forhold som måtte utbedres.

1.Arbeiderne hadde ikke tilgang til egne pass

2.Arbeiderne hadde skrevet under på engelske kontrakter uten å forstå språket

3.Arbeiderne hadde betalt en stor sum penger til agentfirmaet for å få jobben i Malaysia

Uten pass kan ikke arbeiderne bevege seg fritt, og når de betaler avgift til et rekrutteringsbyrå for å få en jobb, kan de være «bundet» av gjeld som også innskrenker deres frihet. De kan ikke si opp eller reise. Dette er vanlig praksis i en rekke bransjer (og leverandørkjeder) og et eksempel på tvangsarbeid og moderne slaveri.

Leverandøren i dette tilfelle var selv ikke klar over praksisen og endret raskt opp i forholdene, og de betalte også tilbake summen arbeiderne hadde måttet ut med til rekrutteringsbyrået. Leverandøren endret også praksis på hvordan de jobber med agentfirmaer.

Les mer på IEHs sider om "God praksis".

Ny veileder og verktøy fra IEH

IEH jobber i disse dager med å ferdigstille en veileder med ressurser og verktøy som tar opp i seg §5 og det overnevnte internasjonale rammeverk, som foreskriver nye prinsipper for risikostyring

Veilederen har en risikobasert tilnærming. Det betyr at anskaffelser, der risiko for brudd på grunnleggende arbeidstaker- og menneskerettigheter er høy, skal prioriteres.

Paulsrud forklarer at første steg vil være å avgjøre i hvilke anskaffelser etiske krav er mest relevant for deretter å gjøre en overordnet risikoanalyse i planleggingsfasen av disse.

-  På bakgrunn av analysen vurderes behovet for etiske krav som kvalifikasjonskrav.

Stadig flere IEH-medlemmer stiller etiske krav som kvalifikasjonskrav i anskaffelse av høyrisikoprodukter.

Risikoanalysen vil også være en forberedelse til kontraktsoppfølgingen. Veileder og ressurser som reviderte egenrapporteringsskjema og andre maler vil først og fremst være tilgjengelig for medlemmer.

Fokus på risiko for «alvorlige brudd»

Sentralt i det tidligere omtalte rammeverket (UNGP), som §5 er et produkt av, er metode for å prioritere risiko for «mest alvorlig brudd» i leverandørkjeden. IEHs metode for kontraktsoppfølging har dette som utgangspunkt.

- La oss bruke tvangsarbeid som eksempel, sier Paulsrud.

- Tvangsarbeid er et svært alvorlig menneskerettighetsbrudd. Det kan forekomme i råvareuttak, for eksempel der kaffen dyrkes i Brasil, det kan være der autovern rustbehandles i Romania, eller i produksjon av batterier i Kina. Alvorlig risiko begrenser seg med andre ord ikke til første eller andre produksjonsledd, det gjelder hele leverandørkjeden. Dette bryter med den tradisjonelle ledd- for – ledd – tilnærmingen, som også offentlige oppdragsgivere har lagt til grunn

Som i prioritering av anskaffelser kan det virke uvant, rart – og vanskelig - å prioritere en eller to eller tre risikoforhold fremfor andre.

- Det er det ikke. For det første gir det mening, for oppdragsgiver og leverandør, å ta tak i de potensielt groveste bruddene først. For det andre må ressurser, som er begrensede, prioriteres. Det betyr ikke at oppdragsgiver og leverandører kun skal fokusere på og jobbe med det potensielt alvorligste, men at det skal prioriteres.  Og så kan det oppstå situasjoner som krever at oppdragsgiver, eller leverandør, må endre fokus, avslutter Paulsrud.

Ingen lov i Norge

Norge har ingen lov som omhandler tvangsarbeid i norske bedrifters leverandørkjeder utenfor Norge. Storbritannia har «Modern Slavery Act», som innebærer at britiske selskaper med omsetning over £ 36 millioner  skal rapportere om sitt arbeid for å forhindre moderne slaveri. IEH ser på om en slik lov også burde innføres i Norge.